Merk: I en tidligere versjon av saken ble det opplyst at boken var blitt trykket i rekordopplag. Dette har vist seg å ikke stemme. Usn.no beklager for å ha gått ut med feilaktige opplysninger.
Senhøsten 2017 ble det 38. nummeret av Telemark historielags årbøker utgitt. Boka har «NS (Nasjonal Samling, journ.anm) i Telemark» som tittel og gjennomgående tema, noe som ifølge bokas redaktører og HSN-professorer Ellen Schrumpf og Nils Ivar Agøy har ført til stor interesse.
- Vanligvis trykker vi mellom 350 og 450 eksemplarer av årbøkene, men på grunn av den store etterspørselen for dette nummeret i bokhandlene har vi måtte øke opplaget til hele 850 eksemplarer, sier Schrumpf.
LES OGSÅ: Telemarksavisas reportasje om utgivelsen av årboka
Vedvarende interesse
Både Schrumpf og Agøy synes det er fascinerende at nordmenn den dag i dag fortsatt er så opptatte av andre verdenskrig.
- Det virker å være en vedvarende stor interesse for epoken i Norge. Og interessen omfatter alle sidene ved krigen. Man skulle tro at den ville dø ut når krigsgenerasjonen dør ut, men nå er vi faktisk kommet til en fase hvor tredjegenerasjonen skriver og forteller om hva sine besteforeldre gjorde og opplevde.
Agøy sier seg enig med sin kollega.
- Det er påfallende hvordan det hvert eneste år kommer nye bøker og filmer om okkupasjonstiden. Etterspørselen etter stoff fra krigen virker ikke å avta, sier han.
Professoren sier spillefilmen «Den 12. mann» med motstandsmannen Jan Baalsrud, som kan vise til meget gode besøkstall, er det seneste eksempelet som bekrefter denne etterspørselen.
Helter og svikere
Historikerne sier det trolig er flere årsaker til nordmenns særskilte interesse for krigens dager.
- Okkupasjonen er den mest dramatiske perioden i nyere norsk historie. Den har lagt premissene for hvordan det moderne Norge er blitt formet. Det var en epoke som skapte helter, men også svikere, sier Agøy.
Han mener interessen for den sistnevnte gruppen er vel så høy som for den førstnevnte.
- Det handler nok litt om at vi liker de klassiske sort-hvitt fortellingene om rene helter og skurker. Derfor er det opplagt at en bok som tar for seg NS i Telemark vil vekke interesse blant dem som bor og kjenner til fylket. Her får de lese om forhold de kjenner til. Kanskje finner de navn på kjente slekter eller personer, som ble svikere. Det hører med til historien at Telemark var et «godt» fylke for NS. Og derfor har vi flere navn på folk som valgte gal side enn de fleste andre steder i Norge, sier Agøy.
- Samtidig ligger det nok en forklaring i at historien om andre verdenskrig er en fortelling som bygger nasjonal identitet. Vi nordmenn bruker den til å bygge et fellesskap rundt det norske, og da gjerne gjennom historiene om heltene og heltegjerningene, sier Schrumpf.
Begge tror også tilstedeværelsen av nynazisme på sin måte holder interessen for verdenskrigen levende.
- Nå ser vi at Den nordiske motstandsbevegelsen er en realitet. De er ikke like sterke i Norge som de er i Sverige og Finland, men de er her. Det er en ren kopi av nazismen, for her snakker vi om mennesker som leser Mein Kampf og dyrker Hitler. Det er skremmende å se, men deres eksistens kan være noe av det som bidrar til å opprettholde interessen for krigen.
Tall fra NRK vedrørende deres dokumentar «Rasekrigerne», som omhandler Den nordiske motstandsbevegelsen, tyder på at slikt stoff også engasjerer nordmenn.
- Sammen med dokumentaren «Arnar og Mia», som handler om mobbing og en liten jente som tok sitt eget liv, er «Rasekrigerne» den Brennpunkt-dokumentaren som har skapt desidert mest engasjement på sosiale medier i høst, sier Anne Linn Kumano-Ensby, journalist i NRK Brennpunkt.
Skiftende fokus
Schrumpf og Agøy forteller at det alltid har vært en relativt konstant interesse for krigens dager i Norge, men at fokuset har vært skiftende.
- Fram til 70-tallet var det mye svart-hvitt, sier Agøy.
- Det eksisterte nærmest en forestilling om at nesten alle nordmenn var motstandsfolk, noe som selvfølgelig er historisk tull. Det har kommet en revisjonisme innen krigshistorien siden den gang. Takket være dyktige kollegaer på feltet, som har funnet nye problemstillinger og nye vinkler å se epoken fra, har vi i dag et mye mer nyansert syn på krigens dager.
Schrumpf peker på at flere av artiklene i boka eksemplifiserer denne dreiningen innenfor krigshistoriefortolkningen.
- Sunniva Anlaug Klevar Sørby skriver om sin oldefar, som var en høytstående NS-mann. Hun drøfter hans person og ser på sidene ved ham som kan oppfattes som gode. Hadde det blitt gjort for noen tiår siden ville det skapt mye oppstandelse. Jeg tror det er veldig sunt at man i dag faktisk kan hente frem historier om slekt som støttet feil side, og vise frem og fortelle hvem disse var.
Debatt rundt frontkjempere
Til tross for nyanseringen har man sett eksempler i nyere tid på at ikke alle fortellinger er like populære.
- I 2007 hadde Telemark Museum en Vidkun Quisling-utstilling som skulle fremstille mennesket Quisling. Det sendte små sjokkbølger gjennom deler av lokalbefolkningen, og særlig eldre folk ble rasende over denne revisjonistiske fremstillingen. De mente historien om Quisling ikke skulle fortelles på en annen måte enn om at han var en sviker. Så til en viss grad står de polariserte historiene fortsatt sterkt, men det vil fortsette å mykes opp med tiden, fordi vi ser at det er de eldste som er mest kompromissløse når det kommer til å holde på fremstillingen om rene helter og rene svikere, sier Schrumpf.
Agøy støtter sin kollegas resonnement, samtidig som han mener man aldri vil komme unna oppfattelsen om at noen var gode, og noen onde.
- Jeg ser ingen grunn til å tvile på at vi i fremtiden får høre mer om NS-folk som også gjorde gode ting. Blant annet tror jeg vi i større grad fremover vil debattere fremstillingen av frontkjemperne. De mente de forsvarte Norge ved å kjempe mot bolsjevismen, men likevel vil nok NS-tiden henge over disse som en dominerende kraft. Nazismens ideologi var – og er – nemlig så gjennomtrengende forferdelig og avskyelig at den uansett vil være definerende for hvem disse var.