– Hvorfor ikke reformpedagogikk?

Willy Aagre. Foto

Pedagogikkprofessor Willy Aagre løfter fram en av 1900-tallets skolepionérer, Anna Sethne, som en ledestjerne på veien ut av det pedagogiske uføret han mener norsk skole befinner seg i.


Anna Sethne (1872–1961) var en av Norges mest markante pedagogiske lederskikkelser på 1900-tallet. Hun tok sin lærerutdanning rundt 1890 og arbeidet hele sitt liv for en skole der barnets aktivitetstrang og læringslyst skulle få en stor plass i pedagogikken.

Anna Sethne. FotoSethne ble overlærer på Sagene folkeskole i 1919 og satte der i gang en av de mest omfattende og radikale pedagogiske reformene som har funnet sted i dette landet, i arbeids- og aktivitetspedagogikkens ånd.

Les også Willy Aagres kronikk om Anna Sethne

«Nyskolen»

Det er underlig nok forsket relativt lite på Sethne, men pedagogikkprofessor Willy Aagre har nylig begått det biografiske verket Folkeopplyseren: Anna Sethne og den norske reformpedagogikken, der han gir et innblikk i hennes liv og virke, i særdeleshet hennes reformpedagogiske teorier.

Reformpedagogikken kjennetegnes av fagintegrering, stor grad av elevmedvirkning og dynamisk vekselvirkning mellom praktisk-estetiske fag og de teoretiske fagene.

– Selv kalte hun det «nyskolen», en mer demokratisk skole der pugging og kateterundervisning ble utfordret av tanker om læringslyst og barns skapende krefter. Sethne la stor vekt på å bruke elevenes egne interesser som en avgjørende pedagogiske drivkraft. Barna skulle erfare og finne ut av ting med armer, bein og hode – simpelthen «learning by doing», forteller Aagre.

Overlærer Anna Sethne sammen med elever ved Sagene skole i Oslo. Foto

Kompromissløs

Reformpedagogikken hadde sin storhetsperiode i Norge fra 1920-1940, men hadde også god tilslutning de første par tiårene etter krigen.

Aagre skulle gjerne sett at pedagogikken Sethne forfektet i større grad ble videreført i dag:

– Vi har forlatt et spor vi burde holdt oss i, og befinner oss nå i et pedagogisk uføre. Jeg er livredd for en skole som styres fra oven, der vi ikke tar sjansen på å gi lærerne frihet av frykt for kvalitetsmessige brister. Vi ser i dag en klar tendens til at skolen sentraliseres og strømlinjeformes ned til detaljnivå. Da har man kanskje ryggen fri når PISA-resultatene ikke stemmer overens med forventningene, men hva hjelper det når barnas egen lærelyst temmes?, spør Aagre retorisk.

– Hva er reformpedagogikkens viktigste potensial?

– Det ligger i dens kompromissløse vektlegging av den betydningen som barnas bearbeiding av sine egne erfaringer har, særlig når de vokser til en felles utforskende kraft i klassen, i tett samspill med en tverrfaglig orientert lærer som utfordrer, støtter og stimulerer. En slik tilnærming anerkjenner tidens betydning for at barna skal tilegne seg en dypere innsikt i saksforholdene. Barnas nye innsikt fører til at de vil reise nye spørsmål som læreren i neste runde sørger for å følge opp. Slike fruktbare prosesser er det mange eksempler på i rapportene fra sageneforsøkene. Dette må ikke reduseres til historiske kuriositeter fra 1930-åra, men betraktes som konkrete pedagogiske tilnærminger med høy aktualitet for dagens skole, sier Aagre.

Dødskyss

– Enkelte konservative krefter i skolenorge kategoriserer reformpedagogikken som et blindspor, til og med som døende eller endog død. Dette bygger på en fullstendig feilslått oppfatning av at dette var en slags hippiepedagogikk. Reformpedagogikken var i sin første norske utforming bunnseriøs, faglig solid, kunnskapsorientert og erfaringsbasert, sier Aagre.

Han foretrekker likevel å møte motstandere av reformpedagogikken i «åpent lende» framfor andre som hevder denne pedagogikken nå allerede nærmest er innført i dagens skole.

– Dette dødskysset fra slike naive optimister er enda farligere enn motstanden, siden den fungerer passiviserende, sier han.

Åpnet opp for nye strømninger

Aagre viser i sin bok hvordan Sethnes tanker om undervisning og skoleutvikling var inspirert av blant andre den italienske legen og pedagogen Maria Montessori. Sethne var også opptatt av amerikansk reformpedagogikk, slik den ble utformet av John Dewey.

Blant Aagres skriftlige kilder er flere utdrag fra Norges Lærerinneforbunds blad, «Vår skole», som Sethne redigerte i tretti år. Gjennom redaktørrollen fikk hun stor innflytelse i spredningen av de nye pedagogiske idéstrømningene:

– Som redaktøransvar for Vår skole sørget hun for at mange andre lærerinner også begynte å skrive om faglige spørsmål. Et eksempel var at hun fikk lærerinner til å lese gjennom franske, tyske og engelskspråklige tidsskrifter og deretter formidlet dette videre til lesere, sier Aagre.

Sethne brakte også videre et feministisk og et sosialt engasjement fra kvinnesakspionerer som Anna Rogstad, Anne Holsen og Dorothea Schjoldager:

– Hun hadde et nært forhold til forskningen som hennes kollega Helga Eng gjorde på Lakkegata skole. I allianse med andre lærere og organisasjonsledere var hun en sentral drivkraft bak opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt, der Helga Eng ble vår første professor i 1938, forteller Aagre.

– Et pedagogisk unntaksmenneske

Aagre kaller Sethne «et pedagogisk unntaksmenneske» og mener det nesten er ufattelig hva hun klarte å utrette:

– Når vi vet hva rollen som overlærer krever i seg selv, må vi for hennes del også plusse på flere andre krevende oppgaver i løpet av de 18-19 årene hun ledet Sagene folkeskole, forteller han.

Hun satt i ledelsen for Norsk lærerinneforbund hele denne perioden. I tillegg var hun en periode leder for det nordiske lærerinneforbundet. I 1928 ble hun dessuten leder for Norsk seksjon for ny oppdragelse, en underavdeling av New Education Fellowship, en verdensomfattende bevegelse for utviklingen av en mer menneskelig og mer barnevennlig og demokratisk skole.

I 1932 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. 24 år seinere mottok hun Oslo bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen. Den siste artikkel hun skrev ble publisert en måned før hun døde i sitt hjem den 26. april 1961.

Begravelsen hennes hadde nesten karakter av en statsbegravelse.

– Blant talere og kransenedleggere på Vestre gravlund fantes daværende og tidligere statsråder, en tidligere kringkastingssjef samt toppfolk fra Oslo kommunes undervisningsvesen og fra det statlige embetsverket, forteller Aagre.