Kjære studiesøker, stress ned

skoleungdommer på gangen. Foto
VEILEDNING: Kronikkforfatteren prøver å svare på hvordan foresatte og andre kan bidra til å utruste de unge til å ta best mulige studievalg for seg selv og samfunnet. (Foto: Tine Poppe / USN)

Dagens unge opplever et voldsomt press om å sette seg høye karrieremål som de skal oppfylle snarest mulig. Nåde den som ikke holder mål.


Ranveig HviitAv: Ranveig Marie Hvit, leder av seksjon for studentstøtte og karrieretjenester ved USN

De kommer med oppsperrede øyne den første uka etter studiestart. «Kan jeg prate med deg? Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre». Forvirringen kan være stor når de unge håpefulle (eller kanskje er de nettopp mindre fulle av håp?) ser tilbake på de første ukene etter studiestart. Nye omgivelser, mange mennesker, emneplaner, Lånekassen, rare professorer og milevis til kjæreste, mamma eller bestefar. Og så dette overhengende ene som går i loop inne i hodet: «Jeg må bli ferdig med utdanningen, og få meg jobb og familie. Jeg må jo det, for jeg må jo komme i mål.»

Mister pusten

Ifølge Utdanningsdirektoratets kartlegging av unges utdanning- og yrkesvalg (2019), opplever 50 prosent av dagens unge at det er vanskelig å velge retning for yrkeskarriere. Samtidig har det aldri vært flere som har valgt høyere utdanning. Tallene fra samme kartlegging viser at to av tre svarer at de tror de kommer til å ta utdanning ved høgskole eller universitet.

Et mål for utdanningspolitikken i Norge har vært utjevning av sosiale forskjeller, men det er fortsatt tydelig at både kjønn og sosioøkonomisk status har stor betydning for retningsvalg. Tendensen er fortsatt at vi velger tradisjonelt og i tråd med ryggsekken vi har fått med oss i form av familie og øvrige omgivelser.

Så hvordan skal vi utruste de unge til å ta best mulig valg for seg selv og samfunnet? Hvordan, i en verden som står overfor så store og eskalerende endringer at de kan ta pusten fra den minst nevrotiske, skal vi støtte dem til å peke ut en retning som vil være meningsbærende og legge grunnlaget for et best mulig liv?

Rådene innenfra

Et afrikansk ordtak sier at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Mon tro hva dagens unge er omgitt av når gjelder å bli lyttet til og sett. Hvilken respons møter de? Hva ser vi som er i omgivelsene deres etter? Og hvordan kan vi stimulere til selvinnsikt og bevissthet rundt hvem den håpefulle, eventuelt mindre håpefulle, er?

Det finnes teknologiske duppeditter for det meste, og vi kjører sjelden mot et mål uten teknologisk navigasjon. Men hva når det gjelder selve livet? Hva når det gjelder de store veivalgene vi må ta? Se, der står vi på bar bakke uten annet enn vår egen evne til å selv i størst mulig grad være til stede i livene våre. Valgene kommer brutalt rullende, og realiteten er at det finnes ingen GPS for livet. Men vi som er rundt og utgjør «landsbyen» kan ta et bevisst valg om å lytte, se og stille spørsmål. Fordi det er i svarene de gode rådene ligger – rådene som må komme innenfra.

Selve kjernen

Carl Gustav Jung levde og virket samtidig som Freud og er blitt stående som mannen bak de arketypiske personlighetstypene som er utgangspunktet for mange personlighetstester som brukes, for eksempel i forbindelse med valg av utdanning. Han var ekspert på kompleksiteten i menneskets indre og sammenkoblingen mellom emosjoner, bilder, behov og nøkler til individuell bevisstgjøring. Og i forlengelsen av det siste – ja, det er nesten så jeg vegrer meg mot å benytte ordet – veien til lykke.

Lykkebegrepet har i Jungs versjon en vesentlig komponent – slik han ser det, oppnås lykke gjennom en prosess hvor individet setter seg selv mentalt fri. Og her ligger selve kjernen: Det er hardt arbeid og mye refleksjon som ligger forut for å finne ut av hva man skal definere som å være en riktig vei å gå når det gjelder valg av yrke. Det finnes ingen snarveier som er verdt å ta. Du må til syvende og sist kjenne deg selv. Jung skrev i sin selvbiografi, «Jeg er ikke det som skjedde med meg, jeg er det jeg velger å bli».

Er det så farlig?

Om vi går noen tiår tilbake og ser på forholdene for å velge utdanning for de fleste som nå er foresatte for dagens utdanningssøkere, var situasjonen ganske annerledes. Vi kunne vase rundt og bli halvstuderte røvere og likevel komme oss relativt enkelt over i arbeidslivet. Feilvalg var en del av prosessen. Jeg kan selv se tilbake på oppstart på tre ulike utdanningsløp med ulikt resultat av vekttallstilegnelse, før valget ble noe mer heldig og medførte et faktisk resultat når det gjaldt forutsigbarhet og jobbutsikter.

Det var mer en regel enn et unntak at vi følte oss litt fram før vi kom i gang med noe som opplevdes som riktig. I dag er situasjonen annerledes, og jeg har på de ni årene som karriereveileder sett store endringer i hva studentene kommer med av fortvilelser og indre frustrasjon. Den helt tydelige tendensen fra veiledningsrommet er den påfallende forventningen de har til å skulle jafse i seg en utdanning raskest mulig. Jeg har undret meg over hvorfor endringen er så stor – det er da vel ikke så farlig å velge feil? Eller?

Håp holder ikke  

Kan noe av forklaringen ligge i de globale strømningene, hvor usikkerheten trykker på fra alle kanter? Hvilken fremtid har de i sikte om vi tenker kontekst? Hvordan vil verden se ut om 20 år? Kanskje er både ønsket om, og jaget etter, å skaffe seg en utdanning og raskest mulig en jobb kun et svar på dette trykket. Kanskje handler det bare om den menneskelige søken etter trygghet.

Innledningsvis hadde jeg en setning som stilte håpefull i en slags omvendt betraktning – holder det å være full av håp? Nei, det gjør ikke det. Håp redder ikke verden. Håp bringer deg ikke framover. Håp er ikke et aktivt ord. Vi må bruke ord med drivkraft. Vi må lete etter entusiasmen. Få det unge mennesket du har i din nærhet til å kjenne at «dette, ja, dette liker jeg – dette vil jeg gjøre mer av, dette interesserer meg». Og, skulle det vise seg at det først ikke kommer et svar, så let videre. Med oppriktig og ærlig nysgjerrighet.

Vi som sitter i veiledningsrommet opplever ofte at det løsner etter hvert, det kan bare sitte litt langt inne. Alle har ressurser som samfunnet har bruk for, og som mennesket selv har godt av å bruke.


Studiesøkerne må lete etter entusiasmen i sitt indre. Hjelp dem med det!