AV:
- Pia Cecilie Bing-Jonsson, visedekan for profesjonsutdanning ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge (USN)
- Lisbeth Maria Fagerström, professor II ved USN og professor/rektor ved Åbo Akademi University i Vasa, Finland
- Elisabeth Holm Hansen, førsteamanuensis ved USN
- Erika Boman, postdoc. ved USN og førsteamanuensis ved Högskolan på Åland
- Rika Levy-Malmberg, postdoc. ved USN og førsteamanuensis ved Høgskolen Nova i Vasa, Finland
I de siste dagene har en interessant debatt om hvorvidt avanserte kliniske sykepleiere (AKS) har en legitim plass i det norske helsevesen, tatt form. Vi som utdanner til denne nye rollen for sykepleiere, ønsker å delta i debatten og besvare noen spørsmål: Hvorfor skal vi innføre AKS i Norge, og hvorfor bør noen sykepleiere få en utvidet funksjon?
LES OGSÅ: Hva er egentlig avansert klinisk sykepleie?
Dokumentert effekt
I likhet med samfunnet for øvrig har sykepleieyrket i løpet av de siste 100 årene gjennomgått store forandringer. Utviklingen av en mer selvstendig klinisk sykepleiefunksjon startet i USA for mer enn 50 år siden, og sykepleieyrkets faglige grenser har blitt tydelig utvidet i mange land de siste 10–25 årene, blant annet i Storbritannia, Skottland, Irland, Nederland, New Zealand, Australia og Singapore.
Allerede i 1997 ble det publisert forskning om funksjonen av Nurse practitioner (NP), der resultatene viste at NP-ledede mottak fungerte godt som første kontaktpunkt for pasienter i England med akutte medisinske problemer (Myers mfl. 1997). Siden er det gjennomført omfattende forskning i alle nevnte land på effekten av NP, der tendensen er tydelig: NP-ledede helsetjenester er trygge og viser gode resultater.
Norge er seint ute
I de nordiske landene er rollen som spesialsykepleier utviklet, mens en selvstendig og formalisert avansert sykepleierrolle i pleie, omsorg og behandling av pasienter ennå er under utvikling i Norden. Finland har en ordning der AKS på masternivå og/eller sykepleiere med videreutdanning på 45 studiepoeng kan få begrenset forskrivningsrett. I 2018 la den svenske regjeringen frem en utredning der man anbefaler et nytt spesialistnivå for AKS, i likhet med utviklingen her i Norge.
Det som skjer i Norge nå, er med andre ord endringer som har foregått i mange land vi ønsker å sammenligne oss med, og det er grunn til å tro at innføring av AKS i Norge også vil gi positive gevinster for pasienter slik det har gjort i de nevnte landene (Boman mfl. 2019).
God kombinasjon
Avansert klinisk sykepleie gir bedre tilgang til helsetjenester. Etter ti års erfaring med NP-virksomhet i New Zealand er AKS beskrevet som «det beste av sykepleie kombinert med noen ferdigheter fra medisin» (Ministry of Health 2002).
Omfattende internasjonal forskning fra mange land, inklusive randomiserte kontrollerte studier, viser at modeller med AKS fører til gode resultater for pasienter og bidrar til å utvikle og forbedre helsetjenesten. Spesielt kan forbedret tilgang til pleie, omsorg og behandling fremheves. Innføring av AKS i akuttmottak har vist gode resultater i mange land, som betydelig kortere ventetid, kortere sykehusopphold og positiv effekt på kvaliteten av behandlingen, pasienttilfredsheten og ventetider (Jennings mfl. 2008, 2015).
Verdfull tilnærming
Internasjonalt har avanserte kliniske sykepleiere fått en sterk og sentral rolle i kommunehelsetjenesten og eldreomsorgen. AKS har ansvar for både akutt helsevurdering og oppfølging av pasienter med langvarige og kroniske sykdommer. En AKS kan for eksempel utføre kontroller for oppfølging av pasienter med type 2-diabetes, gi råd og informasjon og oppdatere pasientplaner og medisinlister, samt følge opp risikofaktorer i samarbeide med pasientene og fastlegen.
Spesielt er sykepleiernes helhetlige tilnærming til pasienten og pårørende nevnt som meget verdifullt (Fahey-Walsh 2004).
Tilfredshet
En studie fra Canada viste for eksempel at AKS bidrar til effektivitet og høy pasienttilfredshet – og til å utvikle den kliniske virksomheten (Stolee mfl. 2006). Mange studier har vist at ved enhetene der AKS arbeidet, hadde pasientene mindre depresjon, urininkontinens, trykksår, aggressiv atferd, og det ble brukt færre fysiske begrensningstiltak.
Pasienter rapporterer bedre oppfyllelse av sine personlige mål, og pårørende var mer fornøyde med den medisinske behandlingen (Donald mfl. 2013). Et annet eksempel er at et helsekonsultasjonsprogram til pasienter i hjemmet som ble utført av spesialsykepleierne, reduserte negative helsemessige konsekvenser som for eksempel fall, akutte situasjoner og behov for sykehusopphold (Imhof mfl. 2012).
Samspill med legene
Innføringen av disse AKS-ledede tjenestene har også vist å ha en positiv effekt på legenes arbeidsforhold. Samarbeid og samhandling mellom AKS og leger er meget sentralt og utslagsgivende for gode pasientresultater (Roots og MacDonald 2014).
AKS er en maksi-sykepleier med høy klinisk kompetanse, men må ikke sammenlignes med spesialistutdannede leger, noe som også diskuteres nå. Vi ønsker å poengtere at AKS-ere trenger et godt samarbeid med leger. Det må finnes konsultasjonsmuligheter ettersom egen kompetanse ikke er tilstrekkelig. Dagens og fremtidens helsetjeneste trenger både sykepleiere og leger med deres ulike kompetanse og et teamarbeid der hver fagperson kan bruke all sin kompetanse til beste for pasientene.
På tide
Ut ifra erfaringer fra mange andre land vet vi i dag at AKS arbeider personorientert og med en helhetlig tilnærming der dialog med pasientene og pårørende vektlegges. I kombinasjon med en bred kunnskapsbase og gode kliniske ferdigheter medvirker dette til gode resultater for pasientene. Basert på forskningsresultater kan vi konkludere med at pleie, omsorg og behandling som er utført av AKS, har høy kvalitet og øker pasienttilfredshet og pasientsikkerhet.
Vi skal – endelig – innføre AKS i Norge og gi noen sykepleiere en utvidet funksjon fordi det er til beste for pasienten. AKS skal ikke erstatte leger, men være et tillegg til leger i et helsevesen som sårt trenger «nye» løsninger på store utfordringer med å gi hele befolkningen et tilstrekkelig tilbud om helsehjelp.
Referanser:
- Boman, E., Glasberg, A-L., Levy-Malmberg, R. og Fagerström, L. (2019). «Thinking outside the box»: advanced geriatric nursing in primary health care in Scandinavia. BMC Nursing. 18:25 https://doi.org/10.1186/s12912-019-0350-2
- Donald, F., Martin-Misener, R., Carter, N., Donald, E.E. og Kaasalainen, S. mfl. (2013). A systematic review of the effectiveness of advanced practice nurses in long-term care. Journal of Advanced Nursing, 69: 2148–2161.
- Fahey-Walsh, J. (2004). Literature review report. Practice component. Advanced nursing practice and the primary health care nurse practitioner. Title, scope, and role. Ottawa: Canadian Nurse Practitioner Initiative.
- Imhof, L., Naef, R., Wallhagen, M.I., Schwarz, J. og Mahrer-Imhof, R. (2012). Effects of an advanced practice nurse in-home health consultation program for community-dwelling persons aged 80 and older. JAGS, 60: 2223–2231.
- Jennings, N., O’Reilly, G., Lee, G., Cameron, P., Free B. og Bailey, M. (2008). Evaluating outcomes of the emergency nurse practitioner role in a major urban emergency department. Journal of Clinical Nursing, 17(8): 1044–1050.
- Myers, P.C., Lenci, B. og Sheldon, M.G. (1997). A nurses practitioner as the first point of contact for urgent medical problems in a general practice setting. Family Practice, 14: 492–497.
- Stolee, P., Hillier, L.M., Esbaugh, J., Griffiths, N. og Borrie, M.J. (2006). Examining the nurse practitioner role in long-term care. Journal of Gerontological Nursing, 32(10): 28–36.
- Roots, A. og MacDonald, M. (2014). Outcome associated with nurse practitioners in collaborative practice with general practitioners in rural settings in Canada. A mixed methods study. Human Resources for Health, 12: 69. http://www.human-resources-health.com/content/12/69