Kronikk: Da verden kom til Norge.

Flyktningemor med barn på skulderen.
Foto. Flyktningehjelpen/Norwegian Refugee Council

De kom inn på hotellet midt på natten: En gruppe flyktninger uten annet jordisk gods enn det de sto og gikk i. Blant dem var ei lita jente med øyne store av frykt, som tviholdt på hånden til ei dødstrøtt mor.


Av: Øyvind Wistrøm, høgskolelektor ved Fakultet for humaniora og utdanningsvitenskap, og medlem av Flyktningehjelpens beredskapsstyrke NORCAP.

De hadde blitt kjørt fra Oslo ved midnatt, opp gjennom Gudbrandsdalen og opp på mørke fjellet; visste ikke hva eller hvor de skulle. Vi ga dem et smil, mat og en seng. Neste dag da de kom inn til frokost, var de fortsatt redde. Den lille jenta tok forsiktig imot en kosebamse. Dagen etter smilte hun for første gang. To dager etter satt hun på fanget mitt. Men det tok flere uker før moren klarte å fortelle historien:

Mammas historie

Hun var på gata i Aleppo, Syria, med mannen sin og to av hans venner.
De blir stoppet av IS. Kort etter ligger tre menn døde i gata. Hun løper hjem, griper datteren og to sønner, får med seg to kusiner og deres barn, og flykter. Tre kvinner og fire barn er på flukt i to måneder gjennom Tyrkia, i gummibåt over havet, gjennom Europa og opp til Norge. De kommer over Svinesund en onsdag, blir forhørt av norsk politi, venter en halv dag, og ved midnatt settes de i en bil og blir kjørt opp til et akuttmottak ved Lillehammer. Etter noen uker der blir de flyttet til et vanlig flyktninge-mottak et sted på Vestlandet. Og nå sitter de der og venter på hva som videre skal skje med dem..

Mange grunner til å reise

Dette er noen av flyktningene som kommer til Norge, fra borgerkrigen i Syria. Andre kommer fra borgerkrig i Afghanistan, fra borgerkrig eller politisk/etnisk/religiøs forfølgelse i Irak, Iran, Etiopia, Somalia, Eritrea.. Og noen fordi de håper på en bedre framtid i et rikere land enn deres eget..

Flyktningene eller asylsøkerne har mange grunner til å reise til Europa og Norge; fra desperate mennesker som har mistet alt de har: familie, hus, arbeid, framtid, til de som ønsker en bedre framtid for seg og sine, og noen få rene lykkejegere. Alle har de kulturelle, sosiale og religiøse bakgrunner som er ganske forskjellige fra våre erfaringer. Men alle med samme drømmer og håp som oss om en god framtid for seg og sine i fred og fordragelighet.

Vi har liten erfaring med konflikt

De kommer til et fredelig og rikt Norge, sammenliknet med de fleste områder i verden.  De kommer til en befolkning som har relativt liten innsikt og erfaring med fattigdom, konflikter og vold. Derfor reagerer vi  først med empati, medfølelse og åpne armer overfor denne tragedien. Deretter med bekymring overfor «det store antallet» som kommer, og så med forsøk på å beskytte oss mot den «trusselen» alle disse flyktningene utgjør mot «det norske».

Ingen enkle svar

Det finnes ingen enkle svar på Norges – eller Europas – flyktninge-krise. Kanskje det faktumet alene at alle alternativer er utilstrekkelige - kan være grunnlag for å bygge en konsensus ut av de politiske motsetningene som nå griper Norge og kontinentet. Svaret på krisen på lengre sikt vil trolig avhenge mindre av «migrasjonspolitikk» og mer av en smartere politikk, for å unngå de krisene som er årsak til eller følger av «flyktninge-krisen».

Dette bør vi gjøre

Det helhetsperspektivet som denne flyktninge-krisen krever - hvis Norge vil være en del av verden - tilsier at Norge må øke sin innsats på en del områder, som f.eks.:

  1. De juridiske rammene for mottak og bosetting av flyktninger. Dette er en pågående politisk debatt som må stå i forhold til internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Men utviklingen av det politiske landskapet i Norge tilsier av vi bør trå varsomt, hvis vi fortsatt vil beholde vårt image som en humanitær og fredsbevarende nasjon og med en særskilt tradisjon fra Nansens internasjonale flyktninge-arbeid.
     
  2. Arbeidet med integrering av de som får lov å bo her. For at flyktninger ikke skal bli «marginalgrupper», sosialkasus og belastning, må deres muligheter for integrering og for å kunne bli aktive borgere, styrkes. Derfor må forskjellige offentlige tiltak som f.eks. norsk-undervisning og arbeidsmarkeds-tilpasning styrkes. Dette innebærer også tiltak overfor flyktninger med problemer relatert til det å ha måttet flykte. Det er ikke få flyktninger som bærer med seg traumer og dyp sorg etter hva de har måttet gjennomleve. Dette er også et hinder i forhold til å gå fullt inn i en integrering i Norge.
     
  3. Utdanning og informasjon til «norske mann i hus og hytte», for at ikke fremmedfrykt og rasisme skal utvikles. Europa har bitter erfaring med konsekvensene av en «oss-mot-dem»-holdning. Økt flerkulturell forståelse og innsikt hos nordmenn generelt (kanskje lærere spesielt), inkludert innsikt i hva det er å være «flyktning» med alle de traumer og problemer som dette innebærer, vil være nødvendig for at Ola Nordmann skal kunne ta imot og respektere flyktningene som de mennesker de er.
     
  4. Økt innsikt i hvorfor flyktningene kommer, dvs. politisk innsikt i årsakene til krig og at mennesker flykter, og en medfølgende politisk vilje til å gjøre noe med den situasjonen, slik at det ikke blir behov for å «flykte». Kanskje vil en utenrikspolitikk som ikke består av bombing, men i stedet mer investering i utdanning, sosiale tiltak og infrastruktur og i det hele tatt en oppbygging av hele Midt-Østen – bygd på solidarisk humanisme og medmenneskelig respekt – være bedre langsiktig investering enn destabilisering av «uønskede regjeringer» med militære midler. 

Rørende medmenneskelighet

Det er rørende å se hvordan utallige frivillige har stilt opp overfor de flyktningene som har kommet, enten de har gjort det på strendene i Hellas eller på akutt-mottakene og andre steder i Norge, og med gaver og klær til mennesker som har mistet alt. Sjelden har Norge vist større medmenneskelighet og gjestfrihet enn overfor alle de som nå har kommet ramlende inn over grensene våre. Med få midler men med desto større hjerter har folk forsøkt å hjelpe desperate mennesker på flukt der de har kunnet hjelpe.


Høyskolen kan gjøre mye

Men i tillegg til at vi – menneskene på gata – tar grep, sammen med hverandre, og fronter den utfordringen dette er, må også det offisielle Norge handle, korrekt og med nødvendig styrke.

En utdanningsinstitusjon som Høgskolen i Sørøst-Norge har et spesielt ansvar i denne situasjonen. Alle de ovennevnte områdene er aktuelle som temaer for en utdannings-institusjon som vår, og kanskje spesielt lærerutdanningen og helsefag. Mange flyktninge-relaterte temaer eller problemstillinger er allerede i en viss grad inkludert i forskjellige fag, men både bør og kan nok styrkes i forhold til den situasjonen Norge står overfor.

Og kanskje bør også temaene behandles konkret ved at våre lærere og studenter faktisk møter utfordringene rent praktisk. Det er kanskje først når du står overfor ei lita redd jente på 4 år som nylig har fått faren sin skutt, og som nå befinner seg i et vilt fremmed land, at man innser hva det egentlig er å være flyktning…


Bakgrunn

På et personalseminar 4. Januar tok HSNs lærerutdannere opp temaet ”Flyktningsituasjonen i Norge, utfordringer for skole og barnehage ”

Øyvind Wistrøm underviser bl.a. i Internasjonal Politikk på studiet Internasjonal forståelse og samarbeid, som er en del av HSNs lærerutdanning. Hvert år har han studenter med på studiereise til Vestbredden for at studentene kan oppleve konflikten Israel/Palestina.

Noen studenter har også hatt prosjektarbeid i palestinske flyktningeleire der nede.  I november var noen av studentene hans med som frivillige på et akutt-mottak her hjemme.

Wistrøm har jobbet for Flyktningehjelpens beredskapstyrke (NORCAP) flere ganger: både på Vestbredden, 1 år i Gaza, og 3 måneder sist vinter i Ukraina.

Wistrøm sitter som styreformann for et akuttmottak for flyktninger i Lillehammer-området (NRK-innslag) For 20 år siden var han leder for et asylmottak samme sted med 200 iranske flyktninger.