Kronikk: Humaniora for de få

Illustrasjonsbilde: iStock/mahroch
Illustrasjonsbilde: iStock/mahroch

Akademikerne har dominert i humaniora-debatten, men er det ikke viktigere hva som foregår utenfor universitetene?



Da humaniorameldingen kom i 2014, var rapportens viktigste anliggende å argumentere for humanioras plass i høyere utdanning. Forfatterne tok utgangspunkt i den påståtte krisen for de humanistiske fagene ved universitetene: Humaniorastudentene hadde høy grad av frafall, de var langt eldre enn studenter ved andre fakulteter, og når de kom ut i jobb, var de mistilpasset i større grad enn de som hadde en annen fagbakgrunn. Det gjaldt derfor å endre kurs, slik at humanistene kunne se nye muligheter og «det usynlige humaniora» kunne forløses som en samfunnsmessig kraft. En rekke tiltak ble foreslått for å komme kursendringen i møte: Tverrfaglige forskningssentra måtte opprettes, det måtte tilrettelegges for fagovergripende forskningssatsinger, humanis-tene måtte bli langt mer synlige i det offentlige rom og så videre («Hva skal vi med humaniora», 2014, kap. 7).

Den siste tiden har vi igjen blitt minnet på hvor dårlig det står til for humanistene. I en ny rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu), omtalt i Klassekampen nylig, blir negative konnotasjoner igjen aktivert. I rapporten har man undersøkt hvordan ulike grupper av humanister har klart seg på arbeidsmarkedet de siste tjue årene. Funnene er, igjen, nedslående: De humaniorautdannede har lavere grad av yrkesdeltagelse enn andre kandidater med mastergrad, de har svak lønnsvekst og de er – igjen – mistilpassede i den jobben de har gått inn i. Humaniorastudentene får dermed beskjed om å ha en plan B, og om ikke å gå ut fra som selvsagt at de får en jobb i akademia eller forlagsbransjen etter endt utdannelse. Og dermed brytes humanioras selvtillit ned nok en gang, akkurat i det man skulle til å styrke dens fagdisipliner.

Humaniora blir snakket ned, i stedet for å bli snakket opp. Debatten og den offentlige samtalen har, med noen få hederlige unntak, dreiet seg om humanioras stilling og status i universitets- og høgskolesystemet. UH-systemet er krisens arnested, og følgelig også det stedet tiltakene for å hindre krisen må iverksettes. Dermed får også diskusjonene et unødvendig elitært preg, der de mest ressurssterke av de ressurssterke humanistene blir dem som fører pennen, leder an i ordskiftet og i så måte også blir premissleverandører for hvordan den påståtte krisen skal løses.

De mest ressurssterke av de ressurssterke har imidlertid hele sin yrkeskarriere fra universitetssystemet. Debatten blir derfor ikke bare elitær, den tenderer også mot å handle om visjoner de aller færreste av dem som studerer humanistiske fag har mulighet til å komme i berøring med. Det snakkes isolasjonistisk om forskning, forskningsformidling og organisering av forskning. Men hvor mange av dem som utdannes fra universitetenes humanistiske fakulteter blir forskere? Hvor mange har en reell mulighet til å gå inn i stipendiatstillinger og fortsette i akademias smale løpebaner?

Humanioradebatten blir slik lett til en debatt der man skriver og ytrer seg for seg selv, og for sine egne. Hegemoniet innehas av svært få, på et kunnskapsområde som angår svært mange. Og med en slik dreining på ordskiftet bør det kanskje ikke overraske at humanistene er skuffede og trives dårlig når de kommer ut i arbeid.

Det offentlige rommet har snevret inn humanioras virkningsfelt til å gjelde et område der kun et svært begrenset utvalg av befolkningen får tilgang som yrkesutøvere, og skapt forventninger om hva humaniora er og skal være deretter. I diskusjonene virker det som man har en tendens til å glemme at humanistisk utdannelse starter atskillig tidligere enn på universitetene. I stor grad synes et fokus på skolens danningsoppdrag å ha blitt borte i det offentlige ordskiftet. Dermed forvitrer også diskusjonen av de muligheter danningsoppdraget gir for å styrke humanioras selvbevissthet.

Den offentlige skolen og samfunnets grunnutdannelse for øvrig utgjør humanioras eksistensberettigelse og livsgrunnlag: Kun ved en god grunnleggende opplæring kan universitetene fullbyrde sin samfunnsoppgave. Dette gjelder de humanistiske fakultetene like fullt som det gjelder universitetenes andre fakulteter. Dreier vi perspektivet mot samfunnets grunnleggende opplæring, er det all grunn til å notere en positiv utvikling de siste årene. Skolens læreplaner verdsetter i utstrakt grad humanistisk kompetanse, ikke minst gjennom det fagovergripende fokuset på grunnleggende ferdigheter i skriving, lesing og muntlighet. Slike ferdigheter ble innført gjennom Kunnskapsløftet (2006). Det nye var at det ble programfestet hvordan slike kompetanser skulle gjelde for alle fag.

Humanistisk kunnskap ble dermed satt i et overgripende system, allerede fra den tidligste opplæring. Målet med disse grunnleggende ferdighetene er å danne aktive og deltagende medborgere; fremtidige bevisste voksne som kan delta i samfunnslivet, og som kan vise sin kompetanse i interaksjon med andre mennesker. Dermed imøtekommes også skolens demokratimandat, og med dette også utdannelsen til citizenship, å utdanne borgere, som også fremheves i humaniorarapporten som et av de humanistiske fagenes kvalitative fortrinn i universitetssystemet.

Hvordan den offentlige samtalen angikk et bredere spekter av befolkningen, og dermed også samfunnets grunnopplæring, så man ikke minst i etterkant av 22. juli-hendelsen. Det offentlige rommet reflekterte bredden i udådens sosiale virkefelt. Katastrofen spurte ikke etter foreldrenes yrkesbakgrunn eller akademiske kompetanse, men rammet blindt og på tvers av forutsetninger og bakgrunn. Så var da også de som konstituerte offentligheten i ukene og månedene etter 22. juli, satt sammen av et så bredt lag av befolkningen som det var mulig å sette den sammen av.

I humaniorarapporten ble imidlertid 22. juli brukt som et eksempel på hvordan universitetenes humanistiske fakulteter og humaniora kunne fremstå som sisteinstansen i en velfungerende offentlighet: Det var universi-tetene generelt og de humanistiske fakultetene spesielt som skulle sørge for å skape og å opprettholde et offentlig rom som kunne fungere under slike kriser som vi så i 2011 og under lignende hendelser, dersom dette skulle bli nødvendig («Hva skal vi med humaniora»). De humanistiske fakultetene og humaniora ble dermed gitt en beredskapsfunksjon, der det var de som skulle sørge for samfunnets individuelle så vel som kollektive dannelse.

Når argumentasjonen stopper der, og ikke fortsetter inn i en diskusjon av hvordan også skolen kan bidra, blir offentligheten gjort til en arena som fort kan bære preg av humanioradebattens ekskluderende kjennetegn. Så kan da også skolens dannelsestenkning ses i et bredt internasjonalt perspektiv det kan være god grunn til å se nærmere på: Ideen om grunnleggende ferdigheter bygget på felleseuro-peiske satsinger og tankegods. De norske ansatsene tok utgangspunkt i OECDs forsøk på å definere overgripende nøkkel-kompetanser for skolen. Disse kunne gjelde universelt og på tvers av nasjoner. Og i disse nøkkelkompetansene er da også humaniora tydelig til stede, ikke bare som svulstige formuleringer og ekskluderende visjoner, men som den grunnleggende forutsetning som kompetansene bygget på.

Som Kjell Lars Berge har påpekt i en artikkel i Nytt Norsk Tids-skrift tidligere i år, er denne forståelsen av grunnleggende kompetanse bredt forankret i humanistiske dannelsestradisjoner. Den bygger på klassiske idealer så vel som på moderne humanistisk forskning. Det er derfor all grunn til for universitetene å omfavne den dannelses-oppgave som skolen forvalter, påpeker Berge. Dette krever et oppgjør med den likegyldighet overfor skolen som har preget universitetenes humanistiske fakulteter siden 1970-tallet.

Denne likegyldigheten skyldes blant annet en selvforståelse innad i de humanistiske miljøer som peker i retning av at lærerut-danning overhodet ikke er noe som angår dem. Deres samfunns-oppdrag er og skal være forskning. En slik likegyldighet videreføres i stor grad av tonean-givende yngre humanistiske forskere i vår egen tid. I humaniorarapporten fra 2014 var skolen avspist med bisetninger som tenderte mot å drukne i forskningsambisjoner, forsknings-formidling og råd om forsknings-satsinger, så vel som i en manglende problematisering av at dannelse var noe som angikk andre arenaer enn universitetene.

Skolen er imidlertid en logisk og nærliggende arbeidsplass for svært mange humanistiske kandidater, og en holdningsendring innad i de humanistiske utdanningsmiljøer kan dermed snu trenden og hjelpe til å snakke humaniora opp i stedet for å snakke disse fagtradisjonene ned. Slik kan også humanioradebatten bli noe som favner bredere enn hva den tilsynelatende har gjort til nå.

 

Merethe Roos er forsker og lærerutdanner ved Høgskolen i Sørøst-Norge, campus Notodden.

Kronikken er opprinnelig publisert i Klassekampen, og har ført til mye debatt.  Den er gjengitt med tillatelse.

Kronikken er omtalt i denne artikkelen på klassekampen.no «Langer ut mot elitisme»