Skrevet av: Professor Oddvar Hollup, studiekoordinator for årsstudium i Internasjonal forståelse og samarbeid (IFOS).
Rådgiver Julian Vassallo i politisk seksjon gav en interessant innføring i prosessen rundt et fremtidig medlemskap og utvidelse av EU i lys av politiske betingelser som Tyrkia stilles overfor og den avtalen EU inngikk med tanke på finansiering av flyktningproblemet ved EUs yttergrenser. Selv om EU bidrar med betydelig finansiering ble Tyrkias innsats for å integrere og håndtere 3,5 million flyktninger, de fleste fra Syria, omtalt i positive vendinger.
Forholdet mellom EU og Tyrkia og prosessen rundt et fremtidig medlemskap har ikke bare stagnert, men vært gjenstand for tilbakeslag spesielt i forhold til utviklingen av demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter.
Vassallo gav uttrykk for betydelig skepsis i forhold til en progresjon i prosessen og trodde det ville ta lang tid før en eventuell realisering av EU-medlemskap for Tyrkias vedkommende. Dette skyldes også utbredt motstand og skepsis overfor de positive og negative konsekvenser av et fremtidig EU-medlemskap knyttet til økonomi, politiske reformer, sikkerhetsspørsmål og arbeidsvandring. Befolkningens størrelse (80 millioner), sammensetning (ung befolkning) og kulturforskjeller kan også være med på å forklare ambivalensen i forholdet mellom EU og Tyrkia. Forventet arbeidsinnvandring fra Tyrkia om de skulle bli EU-medlem og fri bevegelse av en relativt ung og yrkesaktive befolkning har vært en kilde til debatt i tillegg til at Tyrkia betraktes som et muslimsk land med andre verdier.
Vassallo trakk også frem noen av de positive sidene ved landets ambisjoner i forhold til et fremtidig medlemskap som økt sikkerhet i regionen på grunn av Nato-medlemskapet samt utvidelsen av det indre marked ettersom Tyrkia er en av de viktigste handelspartnerne til EU med en forholdsvis raskt voksende økonomi inntil nylig.
Han var klar over at enkelte EU-land var svært skeptiske overfor en fremtidig inntreden i EU av Tyrkia utfra landets historie med relativt svake og kortvarige tradisjoner med demokratiske institusjoner og styresett. Sett på bakgrunn av Tyrkias store befolkning, som ville gi dem betydelig politisk innflytelse i EU-parlamentet med ca. 100 representanter, var til bekymring for flere mindre EU-land, innrømmet Vassallo i politisk seksjon.
Blant tyrkere vi møtte i forskjellige sammenhenger var det flere som hadde blitt mer pessimistiske til et fremtidig EU-medlemskap.
De stilte spørsmål om det var ønskelig og nødvendig, og trodde ikke lengre at dette ville bli noe av. En tyrkisk gjesteforeleser sa blant annet at: «vi (Tyrkia) har alltid vært en del av Europa historisk sett med økonomisk samhandling og geografisk nærhet, men vi ser ikke på oss selv som Europeere». I Istanbul refererte man stadig til byens todeling Europa-siden versus Asia-siden som noe langt mer enn kun geografiske plasseringer og lokaliteter.
Det mangfoldet som Tyrkia representerer på så mange områder gjør det svært interessant og spennende som mål for fremtidige studieturer og de tematiske emnene som årsstudiet i Internasjonal forståelse og samarbeid representerer.
Til tross for at Tyrkia med dets president Erdogan og hans maktutøvelse har gitt landet et forholdsvis dårlig omdømme møtte vi mange åpne, hyggelige og gjestfrie mennesker i Tyrkia illustrert ved den omsorg de viser overfor alle kattene i Istanbul og andre steder.