Torgeir S. Mathisen, Grethe Eilertsen, Heidi Ormstad og Helle K. Falkenberg: “Barriers and facilitators to the implementation of a structured visual assessment after stroke in municipal health care services”
Bakgrunn
Hjerneslag er en ledende årsak til funksjonshemming over hele verden. Synshemninger/forstyrrelser rammer 60 % av de som overlever hjerneslag, og har negative konsekvenser for rehabilitering og livet etter hjerneslaget. Synsforstyrrelsene blir ofte oversett og underbehandlet på grunn av manglende strukturerte rutiner og oppfølging av synet etter hjerneslag. Studiens mål var å identifisere og vurdere hemmere og fremmere for å kunne innføre/gjennomføre en strukturert synsvurdering etter hjerneslag i den kommunale helsetjenesten. Studien er en del av et større doktorgradsprosjekt som omhandler overføring av kunnskap fra teori til praksis.
Metode
Fra en middels stor norsk kommune deltok elleve ledere og helsepersonell med ulik fagbakgrunn i kvalitative intervjuer. Resultater fra intervjuene ble lagt fram i to arbeidsgrupper og diskutert med 26 deltakere fra kommunehelsetjenesten og brukerrepresentanter. Data fra intervjuene og arbeidsgruppene ble samlet inn, analysert og utgjorde et viktig grunnlag før intervensjonen ble satt i gang.
Resultater
Gjennom analysearbeidet fant vi både individuelle og kontekstuelle hemmere og fremmere. De individuelle hemmerne var knyttet til deltakernes opplevelser av å ha lav kompetanse om øyehelse (på visuelle funksjoner) og synsvurderingsferdigheter. De anså seg selv som generalister, ikke eksperter innen hjerneslag. Noen var motvillige til endringer som følge av tidligere erfaringer med mislykkede implementeringsprosjekter. Individuelle fremmere var sterke overbevisninger om at ved å inkludere syn i slagomsorgen ville forbedre helsetjenesten. Dersom den nye rutinen ble opplevd som nyttig og var basert på gyldig kunnskap, ville det bidra til å gjøre innføring av den nye rutinen enklere. Kontekstuelle barrierer var opplevelser av uklart ansvar for synsfunksjonen, mangel på strukturert tverrfaglig samarbeid og manglende formelle rutiner for oppfølging av slagpasienter. Tidsbegrensninger og praktiske vanskeligheter med å inkludere kartleggingsverktøyet pasientens journaler ble også omtalt som hemmere. Lederstøtte og anerkjennelse, i tillegg til å ha en fleksibel arbeidsplan, ble fremholdt som fremmende.
Konklusjoner
Studien viser at kompetanseheving om synsforstyrrelser etter hjerneslag og ferdigheter i vurdering av synsfunksjoner er spesielt viktig å vurdere i planlegging av innføring (implementering) av nye synsrutiner i kommunehelsetjenesten. Økt kunnskap om konsekvensene av å leve med synsforstyrrelser etter hjerneslag, og motivasjonen for å gi best mulig omsorg, fremmet den enkeltes deltagelse i å endre klinisk praksis. Involvering av sluttbrukere, praktiske løsninger for integrering av ny kunnskap i de eksisterende rutinene sammen med lett tilgjengelig veiledning i egen praksis, er vesentlige fremmere for å oppnå en vellykket gjennomføring (implementering).