Disputas: Ola Kveseth Berge

Ola Kveseth Berge disputerer om hvordan norsk kunst og kunstnere oppfattes, legitimeres og operasjonaliseres som del av norsk utenriks kulturpolitikk.


13 Oct

Praktisk informasjon

  • Dato: 13 oktober 2017
  • Tid: kl. 11.00 - 15.00
  • Sted:
  • Last ned kalenderfil
  • Til å bedømme avhandlingen er oppnevnt:

    • Melissa Nisbett, Culture, Media and Creative Industries, King’s College London
    • Torbjørn Lindstrøm Knutsen, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

    Tobias Harding, HSN, har vært komite administrator.

    Veiledere for avhandlingen:

    • Geir Vestheim, HSN (hovedveileder)
    • Hallvard Leira, NUPI (medveileder)

    Program

    11.00

    Prøveforelesning med oppgitt tema: Towards a Self-Conscious Diplomacy of Culture: Examples from the History of Norwegian Foreign Policy.


    12.30

    Disputas 

    Ola Kveseth Berge forsvarer sin avhandling Look to Norway TM: Current Norwegian Foreign Cultural Policy

    Prøveforelesning og disputas er åpen for alle interesserte.

Han har til forsvar for graden philosophiae doctor (ph.d.) innlevert avhandling med tittelen: Look to Norway TM: Current Norwegian Foreign Cultural Policy.

Graden avlegges ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN), Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap.

 

Den utenrikskulturelle diskursen, og særlig norsk UDs kulturpolitiske ansvar og engasjement, er tema for Berges avhandling. Gjennom et omfattende etnografisk arbeid ved flere norske utenriksstasjoner og internasjonale kunstarenaer, undersøker han hvordan norsk kunst og kunstnere oppfattes, legitimeres og operasjonaliseres som del av norsk utenriks kulturpolitikk.

 

Norges internasjonale kulturpolitikk er svært kvalitetsorientert. Likens har mangfoldet de siste årene blitt bredere – bl.a. med et økende fokus på populærkultur – og speiler dermed i større grad hjemlig kulturpolitikk. Kvalitetsfokuset har uten tvil bidratt til innpass på internasjonale arenaer, men representerer samtidig en utenrikspolitisk utfordring da det utfordrer fokuset på at kunsten er spesifikt norsk.

 

Et vedvarende spørsmål knyttet til UDs kulturpolitiske engasjement er nemlig spørsmål rundt instrumentell bruk av kunst og kultur. Avhandlingen påpeker at slik instrumentalitet vanskelig lar seg definere ut av denne diskursen. Dette er fordi UDs oppdrag er instrumentelt av natur, men også fordi de opererer med målsetninger som er vanskelige å isolere i klart ikke-instrumentelle og instrumentelle kategorier. Både UD og kunstfeltet løser dette ved å definere instrumentelle effekter som indirekte. Dessuten vektlegges at siden kunstfeltet, gjennom en rekke kunstfaglige organisasjoner, er tungt inne som rådgivende organ i UDs arbeid, så oppveies det instrumentelle av kunstfeltets definisjonsmakt med tanke på fokus og strategiske valg.

 

Et siste hovedfunn er at det norske utenrikskulturelle arbeidet i motsetning til UDs øvrige praksis er svært dynamisk. Årsaken til dette er, ifølge Berge, nettopp diplomatiets integrasjon med de mest profesjonaliserte og internasjonaliserte delene av norsk kunst- og kulturliv. Man kan her snakke om et utvidet diplomati, som opererer som kulturelle ambassadører for, og på vegne av, norske interesser.