kl.
10.00
-
15.00
Bø, Vinje auditorium
Kristian Holen Nymark er en kandidat i ph.d.-
programmet i kulturstudier. Ph.d.-prosjektet er gjennomført innenfor rammene av en stipendiatstilling finansiert av Kunnskapsdepartementet. I tillegg til forskningen har Nymark undervist i historie ved USN, campus Bø.
Om avhandlingen:
I paragraf 100 i Grunnloven av 1814 ble det fastslått at «Trykkefrihed bør finde Sted». Til tross for at den nye trykkefriheten hadde flere begrensninger, fikk trykte ytringer et sterkt vern i Norge sammenlignet med store deler av Europa på samme tid. Det gjorde at en kritisk og politisk presse kunne etablere seg for første gang i Norge.
Ikke alle var like begeistret for den nye friheten. Fremst blant skeptikerne var Karl Johan, den nye kongen i Sverige og Norge. Da han etter hvert så hva den kritiske pressen bruke friheten til, ble han rasende på grunn av skribentenes frekkhet, forbitret fordi opposisjonen gjorde hans politiske mål vanskeligere å nå, og alvorlig bekymret for den destabiliserende effekten en del av ytringene kunne ha. Noe måtte gjøres.
Avhandlingen dreier seg om den politikken kongen og regjeringen førte på trykkefrihetsfeltet mellom 1814 og 1844 i Norge. Den viser at kongens trykkefrihetspolitikk i Norge i kortere perioder var vellykket og svært effektiv, men at den slo feil på et overordnet plan. Denne manglende suksessen, kombinert med den utbredte troen på trykkefrihetens store nytte, bidro til gradvis bedre vilkår for pressen. Blant de viktigste årsakene til den mislykkede politikken var motstanden fra den regjeringen kongen selv hadde utnevnt, til tross for at også regjeringen til tider gikk inn for å sanksjonere blader. I tillegg opponerte Stortinget, Høyesterett og pressen selv mot kongens linje.
Videre viser avhandlingen at tidens offentlighet var sosialt regulert. Reaksjonene mot bladene som brøt med rådende normer over tid, kunne være så betydelige at behovet for inngripen fra myndighetene ble mindre. Dette må med i vurderingen når man vil forstå hvorfor Karl Johan inntok en mer og mer passiv holdning til opposisjonsbladene i løpet av sin regjeringstid. Med andre ord bevegde offentligheten i perioden seg mot å bli mer selvregulerende.