Kristin Briseid er cand polit. med hovedfag i statsvitenskap og treårig sosionomutdannelse og arbeider i dag som høgskolelektor i sosialt arbeid ved VID vitenskapelige høgskole.
Hun har studert velferdsstatens sviktende tilbud til hjemmeboende eldre med psykiske problemer og konkluderer med at kommunene feilaktig tar på seg skylden for at en viktig bærebjelke i den norske velferdsstaten er i ferd med å briste.
Sammendrag
Den norske velferdsstaten er kjent som universalistisk. Det vil si at den er kjent for å sikre at alle innbyggere har lik rett til, og faktisk bruker, offentlige velferdstjenester når de trenger det. Dermed kan det forventes av norske helse- og omsorgstjenester at de favner alle innbyggere likt. Men eldre med psykiske helseproblemer blir ikke behandlet i tråd med dette universalistiske idealet. Psykiske helseproblemer blant eldre beskrives som underbehandlet. Tilgangen til psykiske helsetjenester beskrives som dårligere enn blant yngre. Endelig forekommer en tendens til nedtoning av de psykososiale sidene ved offentlig eldreomsorg.
Paradoksalt nok viser avhandlingen at slike ikke-universalistiske trekk forårsakes av handlingsmønstre preget av tro på universalismen. Tillit til staten, og til statens evne og vilje til å gjennomføre universalistisk velferd, er en del av denne troen.
Avhandlingen analyserer konsekvensene av tillit til statens rolle som universalistisk pådriver i en sammenheng der den norske velferdsstaten erfarer et økonomisk kapasitetsproblem. Den ser kommunal praksis i sammenheng med en internasjonal utvikling der tidligere ulike velferdsstater er i ferd med å bli mer like hverandre. En følge av denne internasjonale utviklingen er at universalistiske velferdsstater - som den norske – blir liberalisert.
Avhandlingen argumenterer for at staten, i denne nasjonale og internasjonale sammenhengen, benytter sin makt over kommunene til å unnslippe skyld og ansvar for politikk med ikke-universalistiske følger. Universalistisk tro blant kommunale aktører bidrar til at kommunen opptrer som syndebukk for nasjonal, ikke-universalistisk politikk. Statstillit og universalistisk tro nærer handlingsmønstre som viderefører den ikke-universalistiske politikken.
Det som skjer med eldre på det kommunale psykisk helse-feltet kan trolig ses som et tidlig tegn på en generell utvikling som senere kan spre seg til nye velferdsstatsfelt. Universalismen smuldrer gradvis opp, og tradisjonell norsk tro om hva velferdsstaten er og skal være, erstattes gradvis med ny tro.