Mathias Brekke Mandelid skal forsvare avhandlingen sin for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Han har fulgt doktorgradsprogrammet pedagogiske ressurser og læreprosesser ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap.
Alle interesserte ønskes velkommen til prøveforelesning og disputas.
Sammendrag
Forskning de siste to tiårene har antydet en økende interesse for å integrere fysisk aktiv læring (FAL) i flere skoler. Likevel eksisterer det begrenset innsikt for hvordan lærere forstår, aktualiserer og benytter FAL. I dette doktorgradsprosjektet har Mathias Brekke Mandelid utforsket hvordan FAL blir konstruert i praksis, politikk og forskning, samt utviklet en fysisk aktiv læring pedagogikk.
Avhandlingen indikerer at FAL ikke er en rigid strategi som kan implementeres direkte inn i læreres pedagogikk uten hensyn til lærernes adaptasjon og refleksjoner. Isteden viser avhandlingen hvordan aktører og instanser fra politikk, forskning og praksis påvirker fremstillingen og aktualiseringen av FAL. For å illustrere kompleksiteten som ligger til bruken av FAL introduserer Mandelid FAL modellen «CAPAbLE», som uthever 12 kjerneelementer som oppfordrer lærere til å benytte sin eksisterende praksis som utgangpunkt for å planlegge, organisere og evaluere FAL som del av sin undervisning.
Tre av de fire artiklene i avhandlingen undersøker lærernes perspektiver på hvordan FAL kan benyttes i praksis. Artikkel 1 identifiserer hvordan læreres pedagogiske verdier påvirker grunnforståelsen for FAL og viser hvilke formål det kan tjene. Artikkel 2 tilbyr en dyptgående etnografisk studie om lærernes bruk av FAL og fremhever viktigheten a kontekst og tilpasningsevne. Artikkel 3 undersøker en praktisk ramme for FAL sammen med lærere og presenterer CAPAbLE modellen. Artikkel 4 analyserer norske utdanningspolitiske dokumenter kritisk og avdekker ulike diskurser som har vært med å muliggjøre FAL i norsk sammenheng.
Hver enkelt artikkel bidrar til en mer nyansert forståelse for FAL i grunnopplæringen, og understreker viktigheten av lærernes handlingsrom, bygge på eksisterende praksis og behovet for en fleksibel og kontekstspesifikk tilnærming. Forstått i sammenheng bidrar artiklene til en fornyet forståelse av FAL som en undervisningsmetode hvor bevegelse kan integreres med formål om å prioritere de bredere utdanningsmålene. Avhandlingen bidrar i sin helhet til å vise et gap mellom intensjoner i teori og praksis og antyder at begrepet «bevegelsessentrert pedagogikk» kan være mer treffende. Avslutningsvis konkluderer Mandelid med at intensjoner fra politikk, forskning og praksis bør kobles tydeligere sammen for å støtte videre integrering.