Velferdsstatens usynlige bærebjelker

Camilla Anker-Hansen. Foto

Når eldre mennesker som fortsatt bor hjemme får psykiske helseproblemer har hjemmesykepleien som regel lite å bidra med. Camilla Anker-Hansen forsker på hvordan de pårørende opplever situasjonen.


Forsker Grand Prix-deltaker Camilla Anker-Hansen (40) er stipendiat ved HSNs doktorgradsprogram i personorientert helsearbeid.

– Hvorfor forsker du på dette?

– Den psykiske helsa til våre eldre blir prioritert bort i helsesektoren. Alle pasienter har krav på å få ivaretatt psykososiale behov, men hjemmesykepleierne har ganske enkelt ikke tid til å imøtekomme dette fordi konkrete pleieoppgaver ofte må prioriteres. De pårørende sitter derfor igjen med ansvaret for en viktig del av jobben helsevesenet skulle gjort. Jeg lar meg engasjere av undertrykte grupper, og opplever at det jeg driver med gir mening og kan være med på å synliggjøre en stor gruppe mennesker som er blant bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet.

– Hva ønsker du å oppnå?

– Det finnes i dag svært lite forskning på pårørendegruppen til eldre med psykiske helseproblemer som mottar hjemmesykepleie. Jeg vil vise fram den vanskelige situasjonen mange pårørende står i, men jeg vil også lage en modell for mer systematisk samarbeid mellom helsepersonellet og pårørende. En slik modell vil kreve at helsevesenet i større grad jobber personorientert, og tar hensyn til de menneskene som omgir den enkelte pasient.