Vis studievalg

Program for Recovery og Deltakelse

Program for Recovery og Deltakelse innebærer en fordypning og presisering av Senter for psykisk helse og rus sine virksomhetsområder knyttet til følgende hovedmål:

  • Fremme kritiske og mangfoldige blikk på recovery som begrep og praksiser innen psykisk helse- og rusfeltet
  • Fremme praksisnær og handlingsorientert forskning om recovery og deltakelse i psykisk helse- og rusfeltet
  • Fremme kunnskaper om hvordan utvikle recoveryorienterte psykisk helse- og rustjenester
  • Fremme kunnskap om praksiser som bidrar til deltakelse, sosial inklusjon og demokratisering i og av psykisk helse- og rusfeltet.

To sentrale begrep er styrende for programmets aktiviteter

Recovery

Recovery som begrep, kunnskaps- og forskningsfelt og praksiser har gradvis utviklet seg innen psykisk helse- og rusfeltet i Norge de siste tjue årene. Internasjonalt har recovery en betydelig lengre historie. Det startet i USA på 1960-tallet hvor fokus var knyttet til innbyggernes rettigheter og plikter som samfunnsborgere – ikke som pasienter eller brukere. Senere har recoveryreisen gått via Australia, New Zealand, Storbritannia til Norden og Norge og fokusert særlig på personer som erfarer psykisk helse- og rusvansker. Det grunnleggende i recovery er personens egenopplevelse av sine vansker og livsutfordringer samt egenerfaring med hjelp og tiltak. Disse erfaringene må anerkjennes og legges til grunn for kunnskapsdannelse, samarbeid og ulike praksiser i tjenestetilbudene i psykisk helse og rus. Det innebærer en menneskeliggjøring av uttrykk og væremåter – til forskjell fra sykeliggjøring. Mennesket og menneskelige erfaringer må bli forstått i den sosiale, kulturelle, biologiske og materielle kontekst de finner sitt uttrykk. Personers erfaringer med bedringsprosesser - det å komme seg - som prosess i samspill med ulike nettverk og hjelpere er viktig kilde til kunnskapsdanning. Personer som har egenerfaring med psykisk helse- og rusproblemer – og deres pårørende - har i en årrekke vist at de «kommer seg» – med eller uten behandling. Forskning og forløpsstudier over mer enn 50 år har dokumentert at majoriteten av personer med psykisk helse og rusvansker opplever bedring. Kunnskap om recovery må ses i sammenheng med de senere års utvikling av lokalbaserte tjenester og nedbygging av institusjonene. Recovery må forstås i lys av sterkere fokus på menneskerettigheter innen psykisk helse og rus, brukermedvirkning, og reflekteres i forhold til andre sentrale begrep og forskningsområder som empowerment, resilience, salutogenese, helsebegrep, familie- og nettverksarbeid og samarbeidende praksiser.

Innretning mot den andre er en forutsetning i samarbeid om recovery. Hjelpen må forankres i hverdagssituasjoner der livet leves. Tiltak og faglige nettverk må ha fokus på personens rett til deltagelse i samfunnet, til å være innbygger på lik linje med andre. System – og rammevilkår for hjelpen må understøtte overnevnte. Slik handler recovery først og fremst om personens egen prosess og innsatser og om omgivelser som støtter den enkelte i arbeidet med å komme seg videre og finne fram til måter å leve med – eller uten- ulike utfordringer. Recoveryprosesser foregår i hverdagslivet og i lokalmiljøet, og er dermed en sosial prosess vel så mye som en personlig og individuell. Forhold som har betydning for og innvirkning på personers recoveryprosesser er levekår og livssituasjon, tilgjengelig hjelp, opplevelse av håp og mening, fysisk helse, medisinbruk, tilgjengelige og tilpassede aktiviteter og arbeid, bolig, familie og sosialt nettverk og kulturforståelse.

Recoveryorientering av helse- og velferdstjenestene innebærer en radikal omorganisering. Det innebærer en utvidelse av kunnskapsgrunnlaget, andre fagpersonroller og personalsammensetninger, samt å forstå, synliggjøre og arbeide med forhold som representerer barrierer for personens livsprosesser. Det kan være feilmedisinering, stigma, krenkende språk og forhold i tjenestene, fattigdom, utestenging fra lokalmiljø og arbeidsliv og brudd på menneskerettigheter. Grunnleggende for recoveryorientering er et samarbeid mellom brukere, ansatte, pårørende og forskere fra dag 1. I en felles kontekst starter man med å utvikle en felles forståelse av hvordan begrepet recovery skal forstås lokalt, hvilke kunnskapsformer som skal legges til grunn, hvordan recovery skal utvikles og forskes om og med og hvordan kunnskapen skal tas i bruk i praksis- og lokalmiljøutviklingen. Recoveryorienterte tjenester er noe annet og noe mer enn retoriske formuleringer i policydokumenter. De som bruker tjenestene skal oppleve endringer i maktforhold og i tjenestenes innhold og samarbeidsformer. Fokuset og de daglige praksisformene skal avspeile åpenhet og tilgjengelighet, håp og optimisme, personlig kontroll og ansvar, å bli tatt på alvor, nye roller og fokus på tilknytning til lokalmiljøet.

Deltakelse

Deltakelse handler om selvbestemmelse og valgmulighet. Personer som erfarer psykiske helse- rus vansker må ha valgmuligheter i hverdagen og få støtte til å ta valg når det er nødvendig. FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og forklarer hvordan menneskerettighetene skal forstås og gjennomføres for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer blant annet en plikt for stat og alle offentlige myndigheter til å bekjempe diskriminering og jobbe for et mer tilgjengelig, åpent og transparent samfunn. Det er en rekke barrierer mot likeverdig samfunnsdeltakelse for personer med psykisk helse- og rusutfordringer. I det norske velferdssamfunnet er det mange som erfarer dårligere helse og levekår enn den øvrige befolkning. De opplever utilgjengelighet til somatiske helsetjenenester og at fysiske helseproblemer ikke tas på alvor. De kan oppleve at bruk av psykofarmaka er et hinder for livsutfoldelse, deltakelse og mestring og at det er vanskelig å snakke med leger om medisinendringer. Andre forteller om fattigdom, ensomhet og marginalisering. Vi vet også at personer med langvarige psykiske helse- og rusproblemer har kortere levetid enn befolkningen forøvrig.

Brukere må anerkjennes som en medborger med fulle menneskerettigheter og plikter, som medmenneske med ressurser, kompetanse, ønsker og drømmer for sitt liv. Dette er basis for samhandling med den enkelte, pårørende og sosiale nettverk i arbeidet med å mestre psykiske problemer og skape forutsetninger for å kunne leve et meningsfullt liv i lokalmiljøet. Endrings-, utviklings- og bedringsprosesser (recovery) handler om deltagelse og inklusjon i hverdagslivet til den enkelte. Hjem, skole, arbeid, aktivitet, meningsfulle arenaer, økonomiske forhold, vennskap og tilgjengelige og tilpassede helse-, velferds- og sosialtjenester er sentrale samhandlingsarenaer. De som bruker ulike psykiske helse- og rustjenester skal ha reel innflytelse, delta på likefot med alle andre som inngår enten som fagpersoner, byråkrater eller forskere. Alle som benytter tjenestene skal høres og lyttes til – ikke møtes med en mur av velvilje eller ties i hjel.

Program for Recovery og Deltakelse (PRD)
Utgår fra Senter for psykisk helse og rus, Fakultet for helsevitenskap, Høgskolen i Sørøst-Norge, og ble etablert 1.9.2015.

Programmet ledes av professorene:

  • Bengt Karlsson
  • Marit Borg
  • Stian Biong

Programmets grunnlag og profil er en videreføring og fordypning av grunnlagsdokumentet ved Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Her pekes det på seks hovedområder for senterets virksomhet:

  1. Den er basert i en human- og samfunnsvitenskapelig innretning
  2. Perspektiv på personers erfaringer
  3. Livsløpsperspektivet
  4. Hjelpekontekster
  5. Kunnskapsperspektiver
  6. Metodologiske perspektiver.

www.recoveryverksteder.no