Kronikk: Regioner og beredskap

Beredskapsøvelse.  Foto
Beredskapsøvelse Foto: Leif Inge Magnussen

Regionreformen legger mer vekt på økonomiske hensyn enn trygge samfunn, skriver beredskapsforskere i denne kronikken

 

Av: Førsteamanuensis Leif Magnussen og høgskolelektor Jarle Løwe Sørensen

Senter for beredskap og integrert krisehåndtering, Høgskolen i Sørøst Norge


Det sies så vakkert at været blir villere og våtere. Dette stiller krav til beredskapsorganisasjoners evne til å samvirke mellom ulike offentlige etater, frivillige og privat sektor. Den neste store utfordringen for samfunnet vårt kjenner ikke organisatoriske grenser og det er en erkjennelse som må forstås av reformivrige politikere. Regionreformen tillegger økonomiske hensyn mer vekt enn trygge samfunn.

Hvis Buskerud glir inn i regionen Viken er dette sikkert rasjonelt for næringsutviklingen i søndre Buskerud. Utfordringen ligger i hvordan dette påvirker samvirke mellom etater som har en annen struktur. Vegvesenets region Sør strekker seg fra Akershus i nord til Rogaland i sør, Helse Sør-Øst dekker fylkene fra Hedmark til Vest-Agder, Sør-Øst politidistrikt er samlet i Tønsberg, og Høgskolen i Sørøst-Norge omfatter Buskerud, Vestfold og Telemark for å nevne noe. Slik vil forskjellige kulturer utvikle seg og skape nye utfordringer for beredskapsarbeidet som krever tid og øving med treffpunkter mellom etater som et sentralt øvingsområde.

Norge er unikt

Norge har som en eneste land vedtatt samvirke som et overordnet prinsipp for beredskapsarbeid. De tre andre nasjonale prinsippene er ansvar, likhet og nærhet. Disse tre prinsippene deler vi med andre land som eksempelvis Sverige og Danmark. Samvirkeprinsippet gir myndigheter, virksomheter og etater et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Prestisjeløst samarbeid

Samvirke kan forstås som en horisontal prosess hvor de involverte aktørene, frivillig og prestisjeløst, går sammen for å løse et felles problem. Samvirke i- og mellom sektorer etablerte seg som en populær arbeidsmetodikk på slutten av 1980 tallet som følge av en periode preget av sterk fokus på konkurranse. Senere forskning har vist at samvirke er både mer hensiktsmessig og effektivt sammenlignet med individuelle initiativ.

Samvirke er viktig under store katastrofer og kriser

På tross av at samvirke er funnet formålstjenlig, bør det påpekes at samvirke i et beredskapsperspektiv ikke alltid er den beste arbeidsmetodikken. De fleste oppdrag skal- og bør løses av- og innenfor de ulike fagdisiplinene. Det er først når det oppstår en situasjon der oppdraget ikke lenger kan løses av den enkelte aktør, at behovet for samvirke oppstår på operativt og strategisk nivå. Eksempler på slike hendelser er SARS-epidemien, askeskyen på Island og den generelle terrortrusselen. Samvirke er ikke en erstatning for at nødetatene skal gjøre det de skal og som de har ansvar for.

Flere måter å samvirke på

Måten de ulike beredskapsaktører samvirker på kan i hovedsak deles inn i tre grupper: sekvensielt, parallelt, og synkront.

Sekvensielt samvirke er den enkleste formen for samvirke og blir ofte sammenlignet med en samlebåndtilnærming. Her utfører de ulike aktørene kun sine disiplinbaserte oppgaver. De står og venter på tur, utfører oppgaven, og trekker seg tilbake. De bistår ikke hverandre, det er lite kommunikasjon på tvers, og det er fokus på og ikke krysse organisatoriske skillelinjer.

Den mest vanlige formen for samvirke, parallell, innebærer at de ulike aktørene jobber side om side. Dette er en mer avansert form for samvirke enn sekvensiell, men den innebærer fremdeles et stor fokus på egne oppgaver og egen organisasjon. Det er en større grad av informasjonsdeling og kommunikasjon på tvers, men det er sjelden at utfører oppgaver som tradisjonelt sett tilhører en annen organisasjon.

 Den siste formen for samvirke, synkront, kalles ofte den mest ideelle formen for samvirke. Her, som beskrevet over, går de ulike aktørene frivillig og prestisjeløst sammen for å løse et felle problem, eller for å nå et felles mål. Det er fokus på ressursdeling og fleksibilitet framfor byråkratiske prosesser og organisatoriske skillelinjer.

Vanskelig å bli god på samvirke

Å øve eller trene på samvirke er krevende. Samvirkeøvelser kan på grunn av kompleksiteten lett ende opp som dreiebokøvelser med lite rom for improvisasjon og det uforutsette. En kjent utfordring er at det ofte blir større fokus på ivaretakelse av den enkelte aktørs egne øvingsmål framfor et overordnet fokus på samvirkeutvikling. Med uklare mål, forskjellige operative kulturer involvert kan det lett oppstå konkurranse mellom aktører og evalueringen kan få et rituelt preg. I tillegg kan evalueringsrapporten komme etter en måned eller to som peker på utfordringer og kan ligne mye på rapporten fra året før. Det skjer altså mye, men læringen er ikke optimalisert. For å oppnå økt grad av samvirke i reelle situasjoner, bør øvelser ha et større fokus på læring og evaluering. Det bør etableres arenaer hvor de ulike aktørene kommer sammen for å lære om- og av hverandre. Ved å kjenne til hverandres organisasjoner og utfordringer, utvikles gode relasjoner, kommunikasjonskanaler og evnen til samvirke.

Nye regioner gir utfordringer for koordinering og samarbeid. Et eksempel: Politidistriktet sørøst og Vegvesenets region sør skal samarbeide med to nye regioner, hvor den ene regionen Viken skal forholde seg til andre politidistrikt i Akershus i tillegg. Dette mangfoldiggjør utfordringer, mulige uklarheter i regelverk og i praktisk redningsarbeid. Dette krever enda flere øvelser. Flere rutiner og samarbeidsstrukturene vi nå har på plass må skapes på nytt. Reformen gir nye utfordringer for beredskapsarbeidet. Tryggere samfunn må være reformens mål.

 

Leif Inge Magnussen er førsteamanuensis i ledelsesfag og leder av Senter for Beredskap og Integrert Krisehåndtering ved Høgskolen i Sørøst Norge (HSN), førsteamanuensis II ved Krigsskolen, og president hos Norske Tindevegledere.

 

Jarle Løwe Sørensen er høgskolelektor og stipendiat i beredskap ved HSN. Hans forskningsarbeid handler om effekten av øvelser og han har emneansvar for masterkurset Strategisk Beredskapsledelse på master i innovasjon og ledelse.