Audhild Lindheim Kennedy

Stipendiat

Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap
Institutt for kultur, religion og samfunnsfag
Campus Notodden (S-434)
Jeg har kalt PhD-forskningsprosjektet mitt for: Den forpliktende gaven. En Undersøkelse av utviklingen og implementeringen av en lokal læreplan om verdensarven Rjukan -- Notodden. I dette proskjetet skal jeg undersøke implementeringsprosessen av en nylig utarbeidet lokal læreplan om verdensarven Rjukan - Notodden.

Ansvarsområder

Undervisning høst 2018​

Undervisning vår 2019

 

Kompetanse

  • sted
  • kulturarv
  • verdensarv
  • slektskap, sosiale relasjoner, adopsjon, kinning, forestillinger om skjebnen og kaste i India
  • Regional kompentanse: India, Ghana, Singapore, Australia, Norge

 

​Om å være sosialantropolog ved Lærerutdanninga på USN; noen metodologiske betraktninger


Som sosialantropolog er jeg naturlig nok veldig opptatt av metode; det er jo det sosialantropologiske feltarbeidet som skiller antropologene fra sosiologene. Etter å ha lagt mitt første semester på doktorgraden står jeg nå, mer eller mindre, klar for å hoppe ut i det igjen: feltarbeid med deltagende observasjon, men denne gangen i min «egen bakgård». I doktorgradsprosjektet mitt skal jeg forske på implementeringen av ny lokal læreplan om verdensarven på Rjukan – Notodden, dette tenker jeg å gjøre ved å samle inn data gjennom å gjøre feltarbeid med deltagende observasjon her på Notodden; på skolene, gjennom den kulturelle skolesekken og verdensarvsenteret.
På hovedfag i sosialantropologi gjorde jeg feltarbeid i India, på et barnehjem som drev med adopsjon av barn lokalt i India (altså ikke transnasjonal adopsjon). I avhandlingen skrev jeg om slektskap og kaste, og om hvordan forestillinger om skjebnen gjør det mulig for barnløse par å adoptere et barn fra en antatt lavere kaste. Etter fullført cand.polit. jobbet jeg i en periode på Sosialantropologis institutt, bla som universitetslektor der jeg underviste i kvalitativ metode (svmet) for bachelorstudenter i sosant. I seminarundervisningen søkte jeg å formidle til studentene hvor fantastisk og utfordrende det antropologiske prosjekt er; det handler om forbløffelse og evnen til å undre seg over og å kunne se det eksotiske i hvordan mennesker lever sine liv og ikke minst til å søke innsikt i hvordan andre velger å leve sine liv; hvordan man skaper mening og kunnskap i de livene vi alle lever på ulike måter rundt om i verden. Kirsten Hastrup beskriver det særegne ved det antropologiske feltarbeidet i Det antropologiske prosjekt om forbløffelse
"Dette er en bog om forbløffelse; ikke en hvilken som helst forbløffelse, men den særlige form for overraskelse, der stammer fra erfaringen af kulturelle forskelle. Det er en erfaring der har givet anledning til en særlig videnskap. … (I) den faglige diskussion har forbløffelsen holdt sig; selv om der ikke længere er hvide pletter på det etnografiske landkort, og ingen nye folk at opdage, så er der stadig uanede dybder at lodde i den måde, hvorpå kultur og samfund formes af mennesker – og omvendt. Antropologiens arbejde består i fortsat at fremdrage overraskelser fra dette dyp. … Arbejdet med den kulturelle forbløffelse begynder stadig med den enkelte antropologs kontrete møde med kultur. Dette møde indebærer en personlig erfaring med (en anden) verden i det etnografiske feltarbejde ‘andre steder’. Denne erfaringen er omdrejningspunktet for antropologien. Det er gennem den, antropologer leverer deres bidrag til den samlede videnskabelige forståelse for vedens indretning. Det er også gennem den fundamentale erfaring af andre verdener, at den førnævnte forbløffelse er blevet generaliseret og har fået et markant gennemslag i hele den antropologiske måde at tænke på."
(Hastrup, 1992, s. 7-8)
(Beklager det lange sitatet, men hun sier det bare så godt; skulle gjerne ha sitert hele boken!) Men det jeg ønsker å si er at nå står jeg her altså igjen; på kanten til feltarbeid, men denne gangen skal jeg gjøre det i «egen bakgård» og dette er faktisk både veldig skremmende og utfordrende (på et helt annet plan enn da jeg gjorde feltarbeid i India og gråt hver dag i en måned). Da, i India, var det eksistensielt utfordrende, denne gangen er det intellektuelt utfordrende fordi jeg skal gjøre feltarbeid i eget samfunn. Metodisk vet jeg nemlig at det er veldig utfordrende å gjøre feltarbeid i eget samfunn.
I klassisk antropologisk metode har man hatt som utgangspunkt å forstå det erfaringsfjerne for å forstå det erfaringsnære (Geertz 1993, Rugkåsa &Thorsen 2003), men de siste 30 årene har det blitt vanligere og vanligere å gjøre feltarbeid i eget samfunn. Når man gjøre feltarbeid i sin egen bakgård (Howell 2001) er det det omvendte forholdet som gjelder; man søker å forstå det erfaringsnære med klassisk antropologisk teori og metode; de erfaringsfjerne perspektivene (Rukåsa & Thorsen 2003, s. 12). I følge Rugkåsa og Thorsen (2003) har det i norsk antropologisk miljø foregått en debatt som spenner mellom to ytterpunkt: På den ene siden står de som mener at studier av egen kultur kan gi verdifulle og nye perspektiver på eget samfunn som igjen kan vøre med på å utvikle den antropologiske metoden og teorien. På det andre ytterpunktet står de som mener at det er vanskelig å undersøke det erfaringsnære med klassisk antropologisk teori og metode, fordi forståelsesverden til antropologen er så lik det samfunnet man studerer (Rugkåsa & Thorsen, 2003, s. 12).
Og her må jeg bare komme med en innrømmelse; jeg tilhører det sistnevnte ytterpunktet. Jeg valgte å gjøre hovedfagsfeltarbeid i India, til tross for at jeg hadde familie med små barn. Min faglige overbevisning gjorde det umulig for meg å gjøre feltarbeid i Norge, i eget samfunn. Samtidig som dette var min faglige overbevisning, så var dette også et uttrykk for en selverkjennelse som sprang ut av at jeg innrømte overfor meg selv at jeg ikke besatt den forskningsmessige erfaringen og verktøyet som jeg så hos andre antropologer som hadde gjort meget vellykkede feltarbeid i egen kultur (jmf Gullestad 1999, Howell & Melhuus 2001, Lien 1989; dog det må nok presiseres at bare Lien gjorde sitt primærfeltarbeid i Norge).
Hvor står jeg nå; i dette spennet mellom det erfaringsfjerne og det erfaringsnære antropologiske prosjekt? Det er to tanker som umiddelbart gjør seg gjeldene: Den første er at jeg må gjøre feltarbeid for å kunne finne data til mitt doktorgradsprosjekt; det er den metoden som jeg kjenner og som jeg er trygg på å bruke. Det er i tryggheten i den antropologiske metoden med feltarbeid som gir meg min forskningsidentitet og inspirasjon. Men på den annen side så betyr dette at jeg faktisk skal gjøre feltarbeid i min egen bakgård (Howell 2001), ikke bare i den forstand at jeg skal gjøre feltarbeid i Norge, men at jeg kommer til å gjøre feltarbeid i nabokommunen til stedet der jeg er født og oppvokst og nå har flyttet tilbake til. (Og la meg legge til; mange hjembygdinger vil også være ganske enige i at Notodden som en bakgård er en passende metafor). Likevel, jeg har allerede vært på feltarbeid et par ganger, jeg har bodd i utlandet i over 8 år og sett det erfaringsfjerne inn i hvitøyet, ofte. Og det er, som sagt, i det antropologiske feltarbeidet jeg kjenner trygghet og tilhørighet. Dette er noe som jeg ennå ikke hadde, da jeg dro på mitt hovedfagsfeltarbeid i 2002. Derfor føler jeg at jeg nå, et hovedfag senere og litt til, at jeg er bedre utstyrt til å gjøre feltarbeid i mitt eget lokalsamfunn, nettopp fordi jeg «også har erfaring fra forskning i ikke-norske samfunn» (Howell 2015, s. 179). Til tross for min indre overbevisningen om at deltagende observasjon er metoden for datainnsamlingen i mitt doktorgradsprosjekt, ser jeg flere etiske problemstillinger som jeg må reflektere over. For samfunnet der jeg skal gjøre feltarbeid er et sted, et lokalsamfunn, som jeg selv samhandler i på lik linje med de som kommer til å være mine informanter. Jeg er ikke på Notodden for en kortere periode som forsker og antropolog, dette er også et sted hvor jeg har min arbeidsplass, og hvor mine barn går i barnehage. Rugkåsa & Thorsen (2003) argumenterer for at når antropologer gjør feltarbeid i eget samfunn, så er viktig for den antropologiske metoden at antropologen posisjonerer seg som både deltager og informant, men jeg tenker også at når vi antropologer gjør feltarbeid i egen bakgård må vi også ta skrittet fult og gjøre noen viktige etiske refleksjoner rundt de relasjonen vi inngår i når vi er på feltarbeid. Det er dette jeg finne intellektuelt utfordrende; det krever at man har flere enn to tanker i hodet samtidig, men det viktigste er likevel at det også krever at man har både seg selv og forsker-selvet til stede i lokalsamfunnet; og dette gjør man samtidig, hele tiden og, inntil videre, på ubestemt tid.

Referanser
Geertz, C. 1993, The Interpretation of Cultures, Fontana Press, London
Gullestad, M. 1999, Det norske sett med nye øyne, Universitetsforlaget, Oslo
Hastrup, K. 1992, Det antropologiske projekt om forbløffelse, Gyldendal, København
Howell, S. L. 2001, Feltarbeid i vår egen bakgård: noen refleksjoner rundt nyere tendenser i Norsk Antropologisk Tidsskrift vol. 12, nr. 1-2
Howell, S. L. 2015, Antorpologi – et verneverdig fag? i Norsk Antropologisk Tidsskrift vol. 26, nr 2.
Howell, S. L. & Melhuus, M. 2001, Blod tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Bergen
Lien, M. E. 1989, Fra bokna fesk til pizza. Sosiokulturelle perspektiver på matvalg og endring av spisevaner i Båtsfjord, Finnmark. Occasional Papers in Social Anthropology no 18, Institutt og museum for antropologi, Universitetet i Oslo
Rugkåsa, M. & Thorsen, K. T. 2003, Utfordringer i antropolgiske studier i Norge i Rugkåsa, M. & Thorsen, K. T. (red.) Nære steder, nye rom. Utfordringer i antropologiske studier i Norge. Gyldendal akademisk, Gjøvik

 

 

CV

Cand. Polit. (hovedfag) i sosialantroplogi, Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo (2007) med oppgaven: Born of my Heart. A study of Unrelated Adoption in Delhi.

 

​Priser

Hovedfagsoppgaven min fikk Asianettverkets pris for beste master/hovedfagsoppgave i 2007

 

Forskergrupper

Publikasjoner

2019 "Gendered Places, Gendered Learning" Konferanseinlegg på: Geographies of Gender: An Interdisciplinary Conference, arrangert av Centre for Gender Studies, University of Winchester, UK.

2018 "Mellom læring og forskning: Steds narrativer i det pedagogiske formidlingstilbudet om Verdensarven på Rjukan – Notodden" Konferanse arrangert av Nasjonalt nettverk for samfunnsfaga arrangert av USN, Drammen. Innlegg i arbeidsgruppen, Sted og region som utgangspunkt og mål for undervisning: Muligheter og utfordringer.

2009 “Adopsjonsskildringer fra Delhi” og “Ulykksalige kvinner”. Ønskebarn, vol. 2 (medlemsbladet til interesseorganisasjonen for
ufrvillige barnløse og adoptivforeldre).
Artikkel og intervju i forbindelse med hovedoppgaven min.

2008 “Skjebnefellesskap”. Norsk antropologisk forenings årskonferanse 2008, “Forestillinger om fellesskap”.
Innlegg i arbeidsgruppen Nye religiøse fellesskap.

2007 “Born of my Heart: A Study of the Process of Unrelated Adoption in Delhi”. Hovedfagsoppgave (cand. polit.) i sosialantropologi. Oppgaven ble tildelt Asianettverkets pris for beste hovedfag/masteroppgave i 2007.

2007 “Hemmeligheter i Delhi”, artikkel publisert i Jordens folk:
Hemmeligheder (dansk etnografisk tidsskrift), nr.4: årgang 42.

2007 “Ulykksalige kvinners skjebne. Hvordan skjebneforståelse i en adopsjonskontekst kan skape nye handlingsrom for barnløse i Delhi”. Norsk antropologisk forenings årskonferanse 2007, “Tid, sted, rom”.
Innlegg i arbeidsgruppen Kjønn, makt og handlingsrom.

2006 “Født av skjebnen. En kulturell elaborering av ikke-relatert adopsjon i Delhi”, artikkel publisert i Betwixt and Between
(hovedfag og master tidsskrift på sosialantropologi).

2004 “Divine Adopsjon”, artikkel publisert i Betwixt and Between
(hovedfag og master tidsskrift på sosialantropologi).

2004 “Nasjonal adopsjon i India – om substans, ‘nurture’ og slektskap”. Norsk antropologisk forenings årskonferanse 2004, “Endring, flyt
og forankring”.
Innlegg i arbeidsgruppen Former for sosial forankring.