- Snakk om uflaks. Jeg brakk lårbenet for to uker siden, like etter at jeg hadde fått jobb her. Legen spurte om jeg ville gipse hele benet eller operere inn plater. Jeg valgte det siste. Da kunne jeg komme meg raskere tilbake på kontoret, sier Ali med et smil.
Skogstur forandret livet
Han smiler i det hele tatt mye, tross motgang. Som utdannet sykepleier fra Iran var det jo ikke et liv i rullestol han så for seg. Men en skogstur med faren i 1994 forandret alt. De skulle hogge trær, et tre falt feil vei og landet på Ali. I 2003 kom han til Notodden på familiegjenforening. Nå er han godt etablert med mange venner og to gutter i skolen. Men så var det dette med jobb da. Paradoksalt nok var det på mange måter enklere å være funksjonshemmet sykepleier i Iran.
- Det finnes ingen offentlig hjelp for funksjonshemmede i Iran. I beste fall får du en rullestol. Alt er egentlig ganske trist, bortsett fra en regel fra sjahens tid, om at tre prosent av nyansatte i det offentlige skal være funksjonshemmede. Jeg var på turnustjeneste som sykepleier da jeg ble skadet, og sykehuset måtte tilrettelegge for meg da jeg ble lam fra livet og ned. Jeg fikk jobbe med regnskap, og det fungerte veldig bra.
Skaffet seg praksis
Her i Norge har vi nesten alt, bortsett fra jobb til mennesker som Ali, som kommer hit fulle av arbeidslyst og med solid utdanning fra hjemlandet. Utdanningen hans er godkjent av NOKUT, og han har autorisasjon som sykepleier.
- Jeg manglet fjorten ukers praksis i forhold til Norge. Iran har ikke offentlige sykehjem som i Norge, og ingen praksis innen eldreomsorg. Jeg jobbet derfor åtte uker på sykehjem og fire uker i psykiatrien i rullestol. Det var veldig bra i psykiatrien. Jeg var med i intervjuer, samtaler og gruppesamtaler. Jeg hadde også to uker på helsestasjon, pluss et kurs ved campus Vestfold, som blant annet handlet om medikament-regning og norske lover og regler i helsevesenet.
Etter det fikk han godkjent utdanningen sin, og ble autorisert sykepleier.
Ville bli psykiatrisk sykepleier
- Jeg slet veldig mye med å få meg jobb. Målet var egentlig å studere videre til psykiatrisk sykepleier, jeg var i full gang med å lære norsk, og etter to år klarte jeg språkeksamen for høyere nivå. Jeg tenkte å søke på utdanning som psykiatrisk sykepleier, men fikk beskjed om at jeg trengte to års praksis fra psykiatrien i Norge. Det kunne jeg jo ikke få i rullestol. Jeg var til og med villig til å jobbe gratis to år på psykiatrisk avdeling ved Notodden sykehus, men det var ikke mulig. forteller Ali.
Mistet motivasjonen
Han har tatt flere kurs i Norge, flere av dem på HSN, og søkt på hundrevis av jobber. Etter hvert mistet han motivasjonen, og sier han ble deprimert. Han har hatt flere praksisopphold og kortere jobber, blant annet som tolk for flyktninger og assistentlærer på Sætre skole. Den lengste jobben hadde han på Maxbo på Notodden. Der satt han i kassen fra 2009 til 2013, helt til Maxbo gjorde om hele kasse-systemet sitt.
Nå er Ali tatt opp i prosjektet Akademisk praksis på HSN. To dager i uken sitter han på campus Notodden, der han har arbeidsoppgaver tilknyttet EVU (etter- og videreutdanning) ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap.
Ønsker å bidra, ikke bare motta
- Jobb betyr veldig mye for meg, og hvordan jeg har det psykisk. Her i Norge følte jeg meg som en parasitt i starten. En som bare brukte pengene. Jeg fikk til og med bil av staten til en million kroner. Når jeg ser på folk som jobber og strever, blir jeg flau. Jeg har så mange rullestoler og hjelpemidler her i Norge, men jeg ønsker å bidra også, ikke bare motta.
Handyman på to hjul
Rullestolen til Ali er ikke som alle andre rullestoler. Den har malingflekker.
- Jeg har utstyr i garasjen, mer enn jeg klarer å bruke. Jeg hadde ikke penger til verktøy da jeg var ung. Ofte tar jeg med en termos med te, og går ut i garasjen. Jeg trives godt i garasjen, og er vel egentlig en handyman. Jeg snekrer, maler og mekker og fikser leketøy og syklene til guttene mine. Jeg laget en stor olabil til dem. Det største prosjektet mitt var et lekehus til guttene på 2x2,6 meter. Jeg laget vegger og tak først, og monterte alt med hjelp av venner.
Ali kan ikke sitte på verandaen. Han er for urolig, selv om han har en veldig behagelig rullestol, og musikk på headset.
- Plutselig ser jeg et vindu som har blitt stygt. Så setter jeg i gang med å male det. Jeg har maur i rompa, og har alltid vært sånn, også før jeg ble lam. Jeg klarer å sitte stille max en halvtime, før jeg begynner å se rundt meg, om det er noe som må gjøres.
Trives på campus Notodden
Nå jobber Ali med å legge budsjetter inn i regneark, og han skal lære seg flere oppgaver etter hvert, blant annet arkivering.
- Jeg trives med disse arbeidsoppgavene. Jeg hadde kurs i XL i 2007, og liker tall og matte. Arbeidsmiljøet er veldig godt her på campus Notodden. Jeg føler meg hjemme. Som helsearbeider er jeg vant til å jobbe med kvinner, og å være høflig. I Iran var alt mer formelt. Her har vi felles lunsj, og jeg følte meg akseptert fra dag en.
Rask tilrettelegging på campus
Ali skryter av hvor raskt den tekniske staben på campus Notodden sørget for nødvendig tilrettelegging. Det tok ikke lang tid før han var med på brannøvelse med en spesiell rullestol for evakuering, og nå er det nettopp satt inn en elektrisk dørpumpe på toalettdøren, som gjør at han enklere kan åpne den. Bilen sin får han parkere rett utenfor inngangen.
- Ønsket mitt for fremtiden er å kunne beholde denne jobben så lenge som helsen tillater det. Jeg har det bedre psykisk nå også, men benbruddet gjør at jeg ikke får kjørt på ski. Det savner jeg.
Slalom, skøyter og ski
Ali elsker nemlig vinteren, og kjører sit-ski i Kongsberg skisenter. Han har også piggekjelke til langrenn. Skiene kan byttes med skøyter, og han pigger på skøytebanen på Notodden sammen med guttene sine. Hvert år pleier han å være med på Ridderrennet, der han kjører slalåm. Han har kjørt slalåm i Hafjell også.
Det er med andre ord en aktiv kar som nå kjører rundt i gangene på campus Notodden, i rullestolen med malingflekker på.
Dekan: - Alle fortjener en sjanse
- Jeg synes at folk skal få en sjanse. Om de kommer på hjul eller ben er det samme, sier dekan Arild Hovland ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap. Han har kontor i samme gangen som Ali, og har satt seg ned ved spisebordet på kjøkkenet sammen med Ali og driftssjef John Hofsrud Roe.
- Det er flott hvis vi kan legge til rette, så de får bygget seg opp og få erfaring som de kan ta med seg videre. Når folk har kompetanse, så skal de få lov til å vise at de har den, uansett kulturell bakgrunn eller handicap. Vi skylder dem muligheten til å greie seg selv, sier Hovland.
Det viser seg at både Hovland og Hofsrud Roe også har opplevd dramatiske ting i skogen.
-Ja, her har vi noe felles, sier Arild Hovland med et smil.