Med fast blikk og rolig stemme forteller hun om tjueto år som journalist, kritiker og aktivist i hjemlandet hun måtte flykte fra sammen med mannen og barna.
Først når temaet blir jobb i Norge, må hun be om en pause og tørke tårene.
- Jeg får vondt inne i meg nå. Før tenkte jeg globalt, og reiste mye. Nå tenker jeg bare på å få jobb.
Nettverk betyr alt
I Norge reiser vi på konferanser og kurs for å lære om nettverksbygging. Malahat Nasibovas historier om å jobbe i opposisjon i en politistat der all elektronisk kommunikasjon blir overvåket, viser en kvinne som har brukt nettverk som sitt kanskje viktigste våpen.
- Vi lærte så mye av å jobbe i en vanskelig situasjon. Hvordan finne raske løsninger? Hvordan kommunisere med mennesker? Hvordan snakke med myndigheter? Nasibova forteller engasjert om betydningen av tillit mellom enkeltmennesker. Hun har et stort nettverk av kilder i hjemlandet, og sier det er helt avgjørende for arbeidet hun driver i dag.
Gjorde seg kjent med motstanderne
Når hun opplevde maktovergrep og trakassering fra myndighetene, svarte hun med å gjøre seg kjent med dem. Hvem var menneskene bak de mektige titlene?
- Jeg analyserte dem, snakket med naboene og med familiene til ministerne og politisjefene. Vi hadde store problemer med politiet. Når de arresterte oss, ville jeg lære om hvordan de følte seg.
Stort personlig mot
Da Nasibova fikk Raftoprisen i 2009, var det for sin «modige og urokkelige innsats for en fri og uavhengig presse». Med eget liv som innsats rapporterte hun om maktmisbruk, menneskerettighetskrenkelser og korrupsjon i den isolerte, autonome, aserbajdsjanske eksklaven Nakhitsjevan, hennes fødested og hjemsted. ("Eksklave er et område som er helt omgitt av en eller flere fremmede staters territorium, sett i forhold til den stat det tilhører.» Store norske leksikon)
Nasibova har vært korrespondent for det uavhengige aserbajdsjanske informasjonsbyrået Turan og for Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL). Hun leverer fortsatt stoff til dem, fra sin nye tilværelse i Drammen. Hun leder også menneskerettighets- organisasjonen Democracy and NGO’s (Non Governmental Organisation) Development Resource Center i Nakhitsjevan.
Kvinnenettverk
I 2013 var hun en av initiativtakerne til det globale initiativet "Kvinneledere for kvinners rettigheter i muslimske samfunn", sammen med tre andre høyt profilerte menneskerettighetsaktivister. Kvinnenettverket er et av Raftostiftelsens oppfølgingsprosjekter. Det er initiert av Raftoprismottakerne Rebiya Kadeer, Shirin Ebadi, Malahat Nasibova, og Maryam al-Khawaja. Nettverket jobber for å fremme kvinners rettigheter i Midtøsten, Nord-Afrika, og Sørøst-Asia ved bl.a å arrangere treningskurs og nettverksbygging på tvers av bakgrunn, språk, og lokal-, politisk- og religiøs tilhørighet.
- Vi jobber fortsatt sammen, og de er mine gode venner, sier Nasibova.
I Soltvedts bokhylle og klasserom
Vi møter Nasibova i kafeen på campus Drammen. Der har hun fått kontorplass hos førsteamanuensis i statsvitenskap og menneskerettigheter Lars Petter Soltvedt. Han er hennes mentor, og det kunne knapt passet bedre, sier Nasibova.
Soltvedt sier til usn.no at det har vært viktig for ham å kunne bidra til USNs samfunnsansvar.
- Ved å gi våre studenter anledning til å møte Malahat Nasibova som menneskerettighetsforkjemper fra Aserbajdsjan, har vår egen brobygging mellom klasserommet og virkelighetens verden blitt styrket. Hun har også i samtale med våre studenter i menneskerettigheter vist hvor viktig det er å engasjere seg. Malahat har ved sitt eget engasjement, gitt innhold til Arnulf Øverlands velkjente dikt «Du må ikke sove»: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Det har studentene merket seg.
Nasibova henter stadig ut nye bøker fra Soltvedts rikholdige bokhylle med faglitteratur, men å sitte inne på kontoret, nei det er ikke slik hun lærer best.
- Jeg sitter over alt og snakker med alle. På biblioteket snakker jeg med pensjonistene. Flere av dem har vært lærere, og hjelper meg med språkvask når jeg må skrive noe. Jeg snakker med studentene også, og sier til dem at de er veldig heldige som bor i Norge. Jeg har undervist noen av studentene til Lars Petter. Det er veldig fint å høre at studenter ønsker å reise til hjemlandet mitt. Mange snakker om kultursjokk. Jeg tror ikke så mye på det. Alle kan integreres, og ungdom integreres raskere enn foreldrene. Det aller viktigste for integrering er jobb, mener jeg. Gjennom jobb bygger du nettverk og får nye venner. Nettverk er viktig. Gjennom nettverk kan du gjør mye. Uten nettverk kunne jeg ikke vært aktivist og journalist.
- Hva ønsker du deg nå?
- Det viktigste for meg er å hjelpe mennesker. Hvis du har kompetanse og ønsker å gjøre noe, men ikke får det til, er det vondt. Jeg ønsker å lage nettverk i Drammen. Kanskje nettverk for flyktninger.
Mennesker er mennesker
- Mannen min og jeg har jobbet i lang tid som journalister, og har lang erfaring med å jobbe med mennesker som trenger hjelp. Mennesker er mennesker, uansett hvilken kultur de kommer fra. Jeg tror at i Norge, og særlig i Drammen, kunne vi bruke erfaringen vår opp mot flyktninger. Jeg tror at erfaringen vår fra et muslimsk samfunn ville være nyttig. Det kan være vanskelig å kommunisere med for eksempel afghanske kvinner. Vi jobber litt hjemmefra i dag, men det er en frivillig jobb. Internett og telefoner er også kontrollert i hjemlandet vårt. Derfor måtte vi jobbe veldig forsiktig, smart og kreativt. Vi lærte å jobbe med mennesker, kjenne dem og deres personlige karakter. Hvis et menneske sitter foran meg, kan jeg kjenne hva slags problemer personen har. Det er intuisjon. Det er noe jeg har lært av å leve i en vanskelig situasjon.
Nasibova er allerede en aktiv deltaker på arrangementer rundt om i Drammen.
- Jeg leser på nett om aktiviteter. Så drar jeg dit og deltar og blir kjent med dem som er der.
Måtte forlate hjemlandet
Barna har blitt 21, 26 og 27 år gamle og studerer. To av barna har bodd i Norge i sju år. Det er tre år siden resten av familien kom til Norge og fikk politisk asyl.
- Vi ønsket ikke å reise til utlandet, men mannen min ble mishandlet av politiet. Vi fikk ikke medisinsk hjelp. Vi hadde ingen pass. Politiet tok alt. Vi kunne ikke reise ut, men vi fikk internasjonal hjelp fra diplomater til å reise til Baku. Hver dag måtte vi snakke med politiet. Vi reiste til Georgia, så fikk vi politisk asyl i Norge.
- Du har fått flere priser. Har de betydd noe?
- Alle prisene åpner nye vinduer for oss aktivister som bor i diktaturstater. Vi ønsker at mennesker skal kjenne til våre problemer, hvordan landene vårt styres. Da hjelper prisene. Vi fikk mye internasjonal støtte, og reiste mye til utlandet for å fortelle om situasjonen i Nakhitsjevan. Den negative siden ved det, er at myndighetene blir sinte.
- Det at jeg har fått priser og er kjent, kan kanskje også være negativt for å få jobb. Noen tror kanskje at jeg kan for mye, eller at jeg ikke er vanlig nok. Og jeg har jo aldri levd noe vanlig liv. Vi startet som aktivister da vi var unge lærerstudenter (Nasibova har jobbet flere år som lærer etter studiene). Vi organiserte oss i grupper, og jobbet i det skjulte. Livet mitt har nok vært veldig annerledes enn livet til folk som er oppvokst i Norge.