«Det var et torturkammer, det var det»

Noen år etter andre verdenskrig plasseres en liten gutt alene i en mørk kjeller. Gutten kan ikke gå, og den eneste måten å komme seg vekk fra kjelleren på er å dra seg opp med armene. Når han endelig når toppen, er døra låst. 

For gutten var det tortur. For offentligheten var det det beste utdanningstilbudet for poliorammede barn i Norge. 

– Hva slags institusjon er det som vil så godt og gjør så vondt? 

Det er blant spørsmålene de tre forskerne Halvard Vike, Heidi Haukelien og Hans A. Hauge ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) stilte seg da de ble invitert inn for å lytte til minnene fra «poliobarna», de nå over 80 år gamle menneskene som tilbragte store deler av barndommen på Linde Internatskole for vanføre barn.

«Lykkelige og nyttige samfunnsborgere»

På 1940- og 50-tallet raste flere større polioepidemier i Norge. Sykdommen rammet særlig barn, og mange fikk skader for livet. For mange av dem var internatskoler spesielt opprettet for barn med funksjonsnedsettelser den eneste muligheten de hadde til å få utdanning. 

Linde Internatskole for vanføre barn ble åpnet i Vestfold i 1947, i en staselig skipsredervilla som ble gitt i gave til Norges Vanførelag. «Lykkelige og nyttige samfunnsborgere» var skolens motto og mål for elevene. For å oppnå dette ble harde metoder tatt i bruk.

– Linde var en veldig tidstypisk anstalt som la stor vekt på at en skulle overvinne ens handikap individuelt. Elevene ble utsatt for veldig harde, smertefulle og eksperimentelle treningstiltak og metoder, og spesielt har uttrykket «tortur» vært et viktig symbol i minnearbeidet blant Lindeveteranene, forteller professor Halvard Vike.

Hva og hvordan husker veteranene?

Vike og førsteamanuensis Heidi Haukelien er sosialantropologer, mens Hans A. Hauge er førsteamanuensis i sosiolog. Da Lindeveteranene møttes til gjenforening, inviterte de de tre forskerne inn for å lytte til samtalene. Mange av de 23 deltakerne hadde båret det de ble utsatt for med seg gjennom livet uten å snakke om det med noen.

– Vårt prosjekt handler om Lindeveteranenes opplevelser på Linde, måten de har bearbeidet og snakket om minner fra tida på Linde, og livsløpet etterpå. Vi vil forstå hva slags arbeid det å forvalte til dels veldig vanskelige minner har vært for dem, sier Vike.

Deltakerne delte seg inn i tre grupper, og hver gruppe ble fulgt av en forsker som lyttet til samtalene dem imellom. Ni av veteranene deltok også i kvalitative forskningsintervjuer i etterkant. Forskerne beskriver det som sterke samtaler og historier å lytte til. Behandlingen de beskriver var preget av torturlignende metoder, blant annet en fysikalsk behandling der barna ble hengt opp i det de kalte for «galgen». 

– De ble hengt opp etter halsen, mer eller mindre. Der ble de værende en god stund for å strekke muskler for at polioen skulle sette seg minst mulig, med det formål blant annet å lære å gå, forteller Vike. 

– På den tida var rullestol bannlyst, så det å skulle gå var et nådeløst krav. Å gå pent var en viktig del av arbeidet og disiplineringen, sier han.

For ulike minner til å samles om en kollektiv identitet

Forskerne ville også finne ut om veteranene samlet seg om en felles fortelling om tiden ved Linde. Var det mulig å finne en kollektiv identitet og historie på samme måte som andre grupper har gjort? 

Konklusjonen ble at deltakerne husket og erfarte hendelser og personer for ulikt til at de kunne samles om én felles fortelling. Enkelthendelser og ansatte ble husket forskjellig fra person til person. 

Noen av veteranene husker Linde som et sted hvor de fant samhold og vennskap:

«Man er heldig når man finner noen man trives sammen med. Og det fant jeg på Linde. Og hjemme hadde du kanskje ikke så mange venner. Så det å ha fellesskap, være lik og føle seg trygg, det var litt vitsen med det. Og det var grunnen til at jeg fant meg til rette, et visst fellesskap med andre jenter. Vi var vel ikke alltid snille, men vi prøvde å overleve.»

Det etterlatte inntrykket var imidlertid at de positive historiene var færre enn de negative. Ordet «tortur» sto for mange igjen som en beskrivelse av tiden ved Linde.

«Vi var bare marionetter som skulle være snille, rene og pene, og kortklipte. Jeg husker godt fra gymnastikksalen, torturkammeret, det var så mange på en gang, og de som ikke kunne gå skulle krabbe pent med ryggen rett, og med sandsekk på ryggen. Som en hest i manesjen. Andre hang i galge, så vondt, og andre skulle rette ut bena med sandsekker. Det var et torturkammer, det var det. Det var ingen forståelse hvis det var vondt, bare tie still.»

«Sitter du der og dør, Per?»

De som var elever ved Linde var i alderen 7-14 år. I løpet av denne tiden fikk de møte familiene sine en til to ganger i året. De forteller om lite varme og omsorg fra de ansatte, og knapphet på mat og andre tilbud.

«For min del, hvis det hadde vært mer varme, sett oss litt mer, strøket oss over håret og sagt «hei», så tror jeg det hadde vært annerledes […].»

Historiene fra Lindeveteranene vitner om manglende interesse for barnas egendefinerte behov. Behovene var definerte for dem: Lære å gå, gjerne sykle og gå på ski. Få utdanning og bli nyttige samfunnsborgere som kunne gå inn i arbeidslivet slik det var på den tida. 

Hans A. Hauge forteller om mange hjerteskjærende utsagn:

– Det var flere som døde mens de var elever der. En fortalte oss at han hadde hørt læreren si til en av medelevene «men sitter du der og dør, du da, Per». Og det gjorde Per. Og da snakket man ikke om det etterpå med medelevene. Man fikk ikke utløp for sine naturlige sorg- og sjokkreaksjoner når sånne ting skjer. Så man var ikke egentlig interessert i barna og deres behov, forteller Hauge.

Sendt ut på «fesjå»

Siden skolen ble drevet av en veldedig organisasjon var den avhengig av økonomiske gaver for å sikre driften. Omdømmet utad ble derfor svært viktig, og det ble blant annet laget en reklamefilm og en egen sang som barna måtte synge dersom det kom mulige givere på besøk. 

Barna ble også sendt til ulike utdanningsinstitusjoner for å bli gransket av studenter, noe som for mange påvirket forholdet til egen kropp langt inn i voksen alder. Flere brukte ordet «fesjå» for å beskrive hvordan de opplevde det. 

««Se den vraltende gangen». Det var mange år jeg ikke klarte å gå forbi et speil på grunn av den kommentaren. Det var stappfullt av studenter, jeg var 11 år, og jeg husker det veldig godt, og så kommenterte de den vraltende gangen, det gjorde sterkt inntrykk. Det tok mange år å komme over det. Jeg ville ikke gå over gulvet engang.»

Et varsko for velferdsstaten

Flere av Lindeveteranene ble i voksen alder aktivister som har brukt livet på å kjempe for funksjonshemmedes rettigheter. I løpet av deres levetid har hjelp gått fra å være veldedighet som ble gitt etter hvem som ble ansett som trengende nok, til å bli en rettighet for alle. 

– Mange av dem har hatt veldig interessante karrierer som aktivister i funksjonshindret-bevegelsen etterpå. Vi er også opptatt av på hvilken måte Lindeveteranenes fortelling og erfaringer kaster lys over den veldig viktige og interessante perioden hvor den norske velferdsstaten ble utviklet og fikk den formen den fikk, sier Vike. 

Et av veteranenes fremste budskap er at helsehjelp og omsorg må ivaretas av profesjonelle med fagkunnskap, og ikke overlates til velmenende frivillige. Forskerne peker på at Linde helt utvilsomt var drevet fram av ildsjeler som ville godt. Det var et stort pågangsmot og optimisme, og en tanke om at de gjorde noe nytt og ga et tilbud til noen som ellers bare ville blitt værende hjemme og ikke deltatt i skolegang og arbeidsliv.

– At dette da blir opplevd som tortur, hvordan skal man forstå det? Hva slags type institusjon er det som vil så godt og gjør så vondt? Det har en relevans for hvordan vi tenker nå. Og hva skjer hvis vi går mer over til veldedighet og frivillighet igjen i det å ha ansvar for å utvikle og drifte tjenester? sier Hauge.

Selv om tankegangen og metodene ved Linde skjedde på en helt annen tid, ser forskerne lignende trekk ved kritikken av dagens sosiale entreprenører og frivillige organisasjoner.

– Dette er ikke ukjente problemstillinger i dag, og da er det bekymringsfullt at øverste politiske ledelse de siste mer enn ti årene har vektlagt at vi må ha flere frivillige og flere sosiale entreprenører for å klare å tilby helse- og velferdstjenester i framtida og sikre velferdsstatens bærekraft, sier Hauge.

Det er nesten 80 år siden de første elevene kom til Linde Internatskole. Av dem er det i dag ikke mange igjen. Et viktig mål for prosjektet er ikke bare å fortelle historien om Linde, men også å advare mot utvanningen av velferdsstaten.

– Frivillighet kan være et bidrag, men vi har samtidshistoriske erfaringer som er direkte relevante for å bli oppmerksomme på fallgruvene med en slik strategi. Linde Internatskole og de utfordringene man hadde dersom følge av at man slapp de frivillige kreftene løs med all sin godvilje, men på ukritisk vis og med enkle løsninger, det er særdeles risikabelt, sier Hauge.

Han frykter at vi risikerer å gjenta feilene. Ikke direkte, med isolasjon i bygninger og knallharde treningsregimer slik de gjorde for 80 år siden, men med nye varianter av dårligere tjenester. 

– Særlig utsatt er de mest sårbare, barn og unge, mennesker med funksjonsnedsettelser. Er det noe velferdsstaten og oppbygningen av den virkelig ga oss, er det også oppbygging av kompetanse og plassering av ansvar for å tilby tjenester til de som trenger det aller mest i samfunnet, sier Hauge.