Tegnspråkstudenter: – Den beste tilretteleggingen er når andre har tenkt på hva vi trenger

Vernepleierutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har gjennom flere år forsøkt å tilrettelegge læringsmiljøet for at studenter med tegnspråk som førstespråk kan gjennomføre utdanningen.

Høsten 2022 ble det satt av en egen kvote studieplasser til søkere med hørselsnedsettelser, slik at de kunne få et studiefellesskap sammen med andre som bruker tegnspråk.

Nå har forskere ved USN publisert en studie om hvordan studentene opplevde praksistiden. Studentene trekker særlig fram betydningen av gode holdninger, fellesskap og at andre tar ansvar for tilretteleggingen. Samtidig viser studien at mange fortsatt møter utfordringer knyttet til kommunikasjon, tilgang på tolker og manglende kunnskap om døvekultur på praksisplassen.

Vil endre holdninger

To av forskerne og underviserne ved utdanningen er førsteamanuensis Shahram Moradi og universitetslektor Steinar Vikholt ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag. Sistnevnte kan selv snakke tegnspråk og har bakgrunn fra blant stiftelsen Signo.

De forteller at tilretteleggingen for de 12 studentene blant annet innebar universelt utformet undervisningsmateriale, som både teksting og bruk av tolk i videoer, og prosedyrevideoer som ble utført og forklart av en tegnspråklig lærer. Men en like viktig del av tilretteleggingen i undervisningen var å arbeide med holdninger til døvekultur og inkludering.

– En del av tilretteleggingen vi hadde var også en holdningsendring, eller holdning i kullet, om at hvis tolkene ikke hadde mulighet til å tolke den dagen fordi det var et annet akutt tolkeoppdrag som skjedde, da ble undervisningen avlyst for alle. Det var en solidaritetsholdning i kullet om at hvis ikke de får være med på undervisning, da flytter vi det til en annen dag. Dette var snakk om holdninger, ikke tekniske løsninger, sier Vikholt.

En gjennomgående tilbakemelding fra studentene var at den beste tilretteleggingen de kunne oppleve, var at noen andre hadde tenkt på deres behov for dem.

«Den aller beste tilretteleggingen jeg har møtt fram til nå, er en positiv holdning og at andre har tenkt på hva jeg har rett på uten at jeg må kjempe for det,» uttaler en av studentene som forskerne intervjuet.

Studentene må ordne det meste selv i praksisperioden

Et tydelig funn i forskningen på studentenes praksisperiode på hørende arbeidsplasser, er at studentene ofte får hovedansvaret for tilretteleggingen. De må selv forklare behovene sine, bestille tolker og finne løsninger når noe ikke fungerer.

Flere opplevde at praksisstedet var dårlig forberedt, og at noen veiledere visste lite om hvordan de skulle kommunisere med dem. Dette ga en krevende start og en følelse av å ikke være helt velkommen.

– Oppstarten av praksis var ofte uforutsigbar fordi praksisveiledere og ansatte på praksisplassen ikke hadde fått noen orientering fra USN eller fra tolketjenesten om hvordan de skulle prate eller kommunisere med tegnspråk. Derfor var ansatte ved praksisplassen usikre eller sjenerte i begynnelsen av praksisen, og det tok tid for ansatte å belyse studentenes behov. Det var ingen orientering fra USN om tilrettelegging av praksis for studentene, sier Moradi.

Noen av studentene opplevde også negative holdninger til bruk av tegnspråk på praksisplassen.

– Det var noen ansatte på noen praksisplasser som ikke var positive til bruk av tegn. Dette er kanskje på grunn av mangelen på døvekultur og mangel på inkludering og tilrettelegging i arbeidslivet, sier Moradi.

Tolketilbudet var også ustabilt, særlig på kveldstid og i helger. Da måtte studentene klare seg uten, eller jobbe mer alene, og bruke mobiltelefon for å kommunisere med veileder eller kollegaer på praksisplassen.

Lyd og tempo er en ekstra belastning

I undervisningssituasjonene erfarte studentene at tilretteleggingen gjorde det enklere å delta, mens det ute i praksis ikke var like enkelt. Å jobbe på travle avdelinger med dårlig akustikk og å følge med på samtaler krevde høy konsentrasjon og førte til at mange ble utmattet etter en uke med praksis. Noen trengte egne hvilerom for å hente seg inn.

I møter hvor mange snakket fort og samtidig, falt viktig informasjon bort. Flere beskrev at de følte seg mer som tilskuere enn deltakere.

– Det er slitsomt å være i praksis med tolk. Det er en ekstra arbeidsbelastning. Noe av det som ble foreslått for fremtiden er en lengre praksisperiode og kortere praksisdager. Det er krevende å være med i en aktiv arbeidssituasjon med en tolk i tillegg, sier Vikholt.

Har utviklet tegnspråket

Samtidig viser studien at tegnspråkstudentene har en rekke viktige ressurser de tar med seg i møte med tjenestene. De er ofte svært gode til å lese kroppsspråk, blikk og små bevegelser, og dette kom pasientene til gode. Spesielt eldre og personer med kognitiv svikt fikk bedre kontakt.

Veilederne fortalte at studentene ofte fanget opp behov som andre overså. Denne typen kompetanse kalles ofte «Deaf Gain».

Tilretteleggingen av undervisningen har også vært med på å utvikle det norske tegnspråket. NAV Tolketjenesten satte ned en gruppe på tre tolker som har fulgt studentene i undervisningen gjennom alle tre studieårene, og arbeidet tolkene har gjort har vært med på å utvikle norsk tegnspråk.

– Det er utrolig mange tegn som ikke eksisterer i norsk tegnspråk fordi det ikke har vært brukt. Så når vi skal prate fag på et høyt akademisk nivå, mangler vi rett og slett tegn. Disse tre tolkene har sammen med studentene vært med og lagd fagtegn som nå kan bli brukt videre, sier Vikholt.

Trenger bedre planlegging og kunnskap

Forskerne slår fast at praksisfeltet og utdanningen må ta større ansvar og tilpasse seg studentene bedre, ikke omvendt.

De peker på flere tiltak som vil sikre studentene bedre tilrettelegging, som bedre planlegging før praksisperioden, opplæring i kommunikasjon med døve og hørselshemmede og bevissthet rundt hvordan det er å leve med hørselshemming, og sørge for at tilgangen på tolker er stabil.

– I fremtiden er det kjempeviktig at USN rekrutterer tolker slik at de ikke trenger frilansere eller nye tolker i løpet av praksisperioden, for tolkene trenger tid for å bli kjent med faglige ord og begreper, og de hadde kanskje ikke erfaring med tolking i praksissituasjoner eller på sykehus. Derfor er det viktig å beholde de tolkene som har vært med i utdanningen i praksisen, sier Moradi.

Arbeidet med studien har gitt en rekke nye temaer for videre forskning og innsikt i hva som kan gjøres for å forbedre tilretteleggingen i framtiden. Den neste forskningsartikkelen skal handle om erfaringer fra kollegaene på vernepleierutdanningen.

– Å tilrettelegge praksis krever et tett og godt samarbeid mellom universitetet, praksisplassen og tolketjenesten om hvordan vi kan tilrettelegge og forbedre læringssituasjonen slik at det ikke blir så krevende for studentene, sier Moradi.