Lytt på Spotify, Apple Podcasts eller Transistor. Varighet 13 minutter.
Dette lærer du
- Hvordan du gir råd når du selv er usikker.
- Hvorfor samtalen må skje på ungdommens premisser.
- Hvorfor du ikke skal rydde bort alt som er vanskelig.
- Hvorfor foreldre fortsatt betyr mye for valget, også etter 18 år.
Hvem snakker
Anne Holm-Nordhagen er førstelektor og ph.d. i karriereveiledning ved USN. Hun er programansvarlig for master i karriereveiledning og instituttnestleder ved Institutt for kultur, religion og samfunnsfag. Før hun kom til USN i 2017, jobbet hun ti år som lærer og rådgiver i videregående skole. Hun har også jobbet som sykepleier og spesialsykepleier i psykisk helse.
Jan-Henrik Kulberg er programleder. Han jobber i kommunikasjonsavdelingen ved USN og har mange års erfaring fra NRK Radio.
Transkripsjon
Jan-Henrik: Hvordan skal du vite hva som er det beste valget for deg, i en verden som hele tiden forandrer seg, og der ingen helt vet hvordan morgendagen blir? I denne podkastserien prøver vi å gi noen råd, og i dag snakker vi til de voksne. Dagens tema er «Hvordan kan du gi gode råd til ungdommen din når alt er så usikkert?» Usikkerheten vi har beskrevet i de tidligere episodene, rundt KI, verdenssituasjonen med kriser, kriger og konflikter og mye annet, kjenner vi også på som voksne. Og den kan fort påvirke oss når vi skal forsøke å gi råd til ungdommene våre. Det er kanskje litt vanskelig å komme bort fra.
Når du selv er usikker
Anne: Ja, det er litt vanskelig å komme bort fra. For det er ikke bare ungdommene våre som går en litt usikker framtid i møte. Vi kan være litt rådville vi også, og usikre på hva framtiden vil bringe, og hvordan verdensbildet vil se ut om noen år. Det kan være vanskelig å manøvrere i en verden som er usikker både for deg og for ungdommen din. Jeg tror ikke vi kommer unna at vår egen usikkerhet er en del av bildet her.
Jan-Henrik: Men så er det vi som er de voksne, da. Vi som liksom skal vite alt.
Anne: Det hadde vært deilig om vi hadde svar på alt.
Jan-Henrik: Så hvordan forholder vi oss til at det er usikkert? Vi vet at barna våre kanskje må bytte jobb mange ganger, og vi vet ikke helt hvordan KI kommer til å spille inn. Likevel skal vi prøve å hjelpe dem. Men vi skal ikke styre dem heller.
Anne: Nei, men vi liker å tenke at når barna våre trenger oss, vil vi gjerne ha noen klare og entydige svar. Gjerne noen oppskrifter eller tydelige planer. Vi liker å ha noe å komme med når vi ser at barna eller ungdommene våre blir usikre. Men i denne situasjonen har vi kanskje ikke det, for vi har heller ikke oversikt over hvordan ting vil se ut om noen år. Sånn har det for så vidt vært før også. De voksne har ikke alltid visst hvordan framtiden kom til å bli. Vi har kanskje trodd at vi visste det, men ting har forandret seg før også. At vi står overfor en framtid vi ikke helt kjenner, er i seg selv ikke noe nytt. Men det er en del ekstra ting i verdensbildet nå som gjør oss litt ekstra urolige. Det har vi snakket om tidligere: kriser og krig. Og mer konkret, når det gjelder arbeidsmarkedet, KI.
Jan-Henrik: Så hvordan bør vi tenke rundt dette? Det er lettere å gi råd om å ta på seg varme klær når det er kaldt ute. Da kan vi si at vi har levd en del lenger enn deg, så bare stol på oss, dette vet vi.
Anne: Her handler det kanskje like mye om å klare å stå i usikkerheten sammen med ungdommene, i stedet for å tro at vi skal lede dem ut av den. Vi vil veldig gjerne beskytte barna våre mot alt som er vanskelig, men akkurat denne usikkerheten er det vanskelig å beskytte dem mot.
Snakk på ungdommens premisser
Jan-Henrik: Og de lever i en verden vi ikke helt har innblikk i, som vi har snakket om tidligere. De får råd og impulser fra sosiale medier. Så det er mye vi ikke har oversikt over, som de kanskje allerede har tatt til seg og tenkt over.
Anne: Absolutt. Og da tenker jeg at noe av det viktigste vi voksne kan gjøre, er å invitere til en samtale om disse tingene. Tenk deg en familie der de voksne ser på nyhetene på TV, mens barna gjennom hele dagen har fått med seg de samme nyhetene gjennom TikTok og andre medier. Da får vi kanskje deler av det samme bildet, men det er ikke sikkert vi får det framstilt på samme måte. Så det å ta seg tid til å snakke med ungdommene om hva de får med seg av det som skjer, og hva det gjør med dem, tenker jeg er en viktig oppfordring.
Jan-Henrik: Men vi kjenner jo barna våre, eller stebarna, eller hvordan situasjonen nå er hjemme. I hvert fall litt. Vi har sett at det er noen ting de er gode på, som de kanskje har naturlige anlegg for eller interesse for. Og vi ser kanskje at andre ting ikke er der interessen eller anleggene ligger.
Anne: Vi skal alltid ha med oss det vi vet om barna våre når vi snakker med dem om for eksempel utdanningsvalg. Egenskapene, kompetansene og interessene vi kjenner hos dem, skal selvfølgelig være en del av bildet, selv om ting er litt usikkert. Og så tenker jeg at vi skal hjelpe dem å manøvrere i det. Vi skal også vite at vi som foreldre eller foresatte fortsatt har en ganske stor posisjon når det gjelder å påvirke valgene. Vi har fortsatt litt vi skulle sagt. Det viser seg når vi undersøker hvem ungdom lytter til. Ja, de blir påvirket av veldig mye, og vi har hatt en egen episode om å bli påvirket av influensere og innholdsskapere. Men det viser seg at foreldre fortsatt har en del de skulle ha sagt, og at de faktisk har en posisjon når det gjelder å gi råd.
Jan-Henrik: Men da kreves det at man klarer å rydde plass til en samtale. Og det er kanskje ikke så lett å planlegge heller, for det må kanskje skje litt på ungdommens premisser. Når du har oppmerksomheten deres, og du kjenner at nå passer det å ta det opp, må du være klar. Ikke sitt med mobilen, og ikke begrav deg i noe annet. Da må du ta deg tid.
Anne: Absolutt. Det handler om å gjøre seg tilgjengelig. Vi skal kanskje ikke komme og si at akkurat i dag skal vi snakke om dette, fordi det passer for meg. Vi skal være lydhøre for når det passer for ungdommen. Og for å oppfatte når det passer, må vi være til stede der ungdommen er, og prøve å få et bilde av hva som foregår i livet deres. Det handler også om å invitere til sånne samtaler. Byr ikke anledningen seg, og finner dere ikke naturlige samtalepunkter, må man kanskje spørre: Skal vi snakke om det en dag? Skal vi sette oss ned og se på det? Vil du at jeg skal bli med deg på den åpne kvelden eller den åpne dagen på et universitet? Vil du at jeg skal bidra? Vil du at vi skal snakke om det? For det er ikke sikkert at du blir invitert inn, selv om du kanskje trengs.
Beskytte eller gjøre robust?
Jan-Henrik: Og så tenker jeg på hvor mye vi skal beskytte barna våre, og hvor mye vi heller skal gjøre dem robuste. Det har vært et tema helt siden barnehagen, husker jeg, på alle foreldremøter. Skal vi ha gummimatter rundt trærne? Er det greit om de faller og slår seg litt? Lærer de noe av det? Hvor mye skal vi beskytte dem? Tenker du at det også er noe å reflektere over nå som de har blitt større, og vi tenker på utdanning og karriere?
Anne: Absolutt, og spesielt når de skal ta utdanningsvalg og gjøre vurderinger om karriere i denne litt usikre verden vi lever i nå. Det er naturlig at vi vil beskytte barna våre. Vi skulle helst sett at de hadde det fint hele tiden, men sånn er ikke verden og livet. Og vi gjør dem en bjørnetjeneste hvis vi rydder veien for alt som er ubehagelig. Det er heller ikke vi som skal ta karrierevalgene for barna våre, så det må de stå i selv.
Når det gjelder å utvikle robusthet, som denne usikkerheten kanskje krever i større grad, handler det om flere ting. Det handler kanskje om å tørre å la dem stå i det som er litt ukjent. Ikke prøv å komme med svarene, men la dem kjenne på hva det gjør med dem. Du kan til og med fortelle at dette ikke bare gjelder dem. Det gjelder deg, andre voksne og annen ungdom. La dem få kjenne på at ting er litt ubehagelig og strevsomt av og til, uten at det skal tas bort, men vis at du ser og forstår at det er utfordrende. Ikke ta fra dem det som er vanskelig, men stå sammen med dem, og la dem lære av å skulle ta et vanskelig valg. For vi voksne kan ikke løse problemet med vanskelige valg, og heller ikke en vanskelig og usikker verdenssituasjon.
Og så kan man se det slik at det usikre åpner for en del muligheter. Det vil bli mer akseptert, eller mer naturlig, at vi bytter retning i karrieren underveis. Så der du begynner nå, er ikke nødvendigvis der du ender. Det gir oss muligheter til å utforske hvilke nye kompetanser som trengs når verden endrer seg. Og de som er unge nå, får faktisk være med på å skape den nye framtiden og det nye arbeidslivet. Det ligger en kjempestor mulighet i det. Vi har snakka både om KI og om menneskelige egenskaper i tidligere episoder. Men å få være med og forme framtidens arbeidsliv når ting er usikkert, er på mange måter også en gave.
Fortsatt en ressurs etter 18
Jan-Henrik: Og så er det fortsatt lov å hjelpe ungdommen sin.
Anne: Absolutt.
Jan-Henrik: Det er mange måter å hjelpe på, enten det er å la dem bo litt lenger hjemme så de slipper å dra på seg studiegjeld, hvis det er det de ønsker, eller andre ting.
Anne: Og så kan du hjelpe dem å orientere seg i mulighetene. Hjelpe dem å reflektere, stoppe opp og kjenne etter. Hjelpe dem å utforske hvilke muligheter som ligger i de forskjellige utdanningsretningene eller yrkene. Eller bare hjelpe dem å manøvrere etter sine egne interesser og verdier.
Jan-Henrik: Man kan fort tenke at en 18- eller 19-åring er voksen. På mange måter virker de veldig selvstendige, men de er ikke helt det.
Anne: Nei, det er de ikke. Når blir vi det, egentlig? Jeg kan selv kjenne på en uro av og til for hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og nå begynner jeg strengt tatt, i hvert fall objektivt sett, å bli ganske voksen. Så jeg vet ikke om vi klarer å sette noe alderstrinn for når man skal klare seg sjøl. Å få være en ressurs som forelder for dem som er 18, 19 og 20, og som står i en viktig periode i livet, er verdifullt. De skal gå fra ungdomstiden og inn i en voksenverden der det stilles andre krav og er andre forventninger til deg som medborger. Det er verdifullt å få stå ved siden av ungdommen sin i en sånn fase. Den muligheten skal vi gripe.
Jan-Henrik: Ja, og vi snakket også til de voksne i sesong én. Vi hadde en episode da. Selvfølgelig har det skjedd mye siden den gang, men en del av det vi snakket om da, er fortsatt relevant. Helt åpenbare ting, som at man ikke skal prøve å realisere seg selv og sine ambisjoner gjennom barna sine. For eksempel prøve å få dem til å bli landslagsspiller i fotball fordi man selv ikke kom videre fra klubblaget. Er det noe du kan oppsummere dagens episode med?
Anne: Vi kan vel si at når verden er i endring, er det ikke nødvendigvis den som velger riktig én gang, som lykkes best. Men kanskje den som tør å velge igjen og igjen og igjen, som tåler å stå i det uforutsigbare, og som bruker anledningen til å utvikle en slags fleksibilitet.
Jan-Henrik: Og da tenker du at vår rolle som voksne kan være å hjelpe ungdommene våre til å stå i det. I dag har vi snakket om hvordan vi voksne kan hjelpe ungdommene våre. Og dette var faktisk siste episode i den andre sesongen av podkasten «Hva skal jeg bli – og hvordan skal jeg bli det?» fra Universitetet i Sørøst-Norge.
Anne: Med Anne Holm-Nordhagen.
Jan-Henrik: Og Jan-Henrik Kulberg.
Vanlige spørsmål
[H3] Hvordan gir jeg gode råd når jeg selv ikke vet hvordan framtiden blir?
Du trenger ikke ha fasiten. Stå i usikkerheten sammen med ungdommen, i stedet for å prøve å lede dem ut av den.
Har foreldre fortsatt innflytelse på utdanningsvalget?
Ja. Ungdom påvirkes av mye, også av influensere, men foreldre har fortsatt mye å si når det gjelder råd.
Hvordan får jeg til en god samtale med ungdommen om utdanning?
Vær tilgjengelig når det passer for dem, ikke bare for deg. Legg bort mobilen. Spør om dere skal se på noe sammen, eller om du skal bli med på en åpen dag.
Bør jeg beskytte ungdommen mot vanskelige valg?
Nei. Du gjør dem en bjørnetjeneste hvis du rydder bort alt som er ubehagelig. La dem kjenne på usikkerheten, og vis at du ser at det er krevende.
Er en 18-åring voksen nok til å klare seg selv?
Ikke helt. Mange virker selvstendige, men trenger fortsatt en voksen ved siden av seg i overgangen til voksenlivet.
Les mer
- Forrige episode: Hva er menneskelige ferdigheter, og hvorfor vil arbeidsgivere ha dem?
- Fra sesong 1: Hvordan hjelper jeg ungdommen min med å velge utdanning?
- utdanning.no
- Alle episodene av podkasten
Episoden ble publisert første gang 28. mars 2026. Siden er oppdatert 20. november 2026.
