Kanskje har vi lært barn å bruke skjerm, men ikke å forstå teknologi?

Det summer i maskiner på alle kanter i skaperverkstedet på Universitetet i Sørøst-Norges campus på Notodden. I dag er lærerstudenter i praktisk-estetiske fag på verkstedet for å jobbe med en oppgave med lysobjekter. 

Her har de tilgang til verktøy som setter ideene deres ut i live. 

– Det var først da jeg fikk se prosjektet mitt fysisk at jeg kom videre med prosessen, forteller lærerstudent Iga Tomszuk, som har laserkuttet en form i tre, etter først å ha designet den digitalt.

Utskjæringene skal festes sammen og dekkes med farget papir for å lage en lysinstallasjon. 

– Å jobbe på denne måten blir en annen inngang til det digitale. Elever er ofte konsumenter av teknologi, men skaper sjelden noe selv, mener Iga, som har erfaring fra å være ute i praksis i kunst- og håndverktimer i skolen. 

Der har hun møtt en generasjon med dårlige analoge ferdigheter. Noen kan knapt håndtere en saks, forteller hun. 

– Det overrasket meg veldig! Selv på data; elevene kan bruke en berøringsskjerm, men ikke bruke en data-mus. Det digitale er viktig i skolen i dag, men brukes ofte feil, uten at elevene får noe teknologisk læring av det, sier hun.

En pendel som svinger

Dagens læreplaner for skolen, som sier noe om hva elevene skal kunne, har fokus på å øve såkalte «21st century skills». Dette er ferdigheter som skal ruste barna for framtida. Det handler om å trene nysgjerrighet og utforskertrang. 

Mye handler om «digital kompetanse». Men hva er egentlig det? 

– I begynnelsen handlet det om å kunne lage en power point og lære seg å være kildekritisk på internett. Nå handler det mer om at eleven selv skal være en skaper, ikke bare passivt konsumere digitalt innhold, sier førsteamanuensis Ingrid Holmboe Høibo ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Hun forsker på læring i skaperverksteder og underviser lærerstudentene på Notodden. Nylig disputerte hun med doktorgrad på temaet, da innenfor bruk av skaperverksteder i kunst og håndverksfaget. 

Høibo har vært en del av forskningsprosjektet MAKER ved USN, som ble avsluttet i 2026. Her undersøkte de hvordan lærere kan bruke skaperorientert læring til å øke både kreative og digitale ferdigheter i norske skoler. Forskerne har samarbeidet med skoler og utviklet metoder og verktøy sammen med lærerne. 

Parallelt med Høæibos forskning de siste årene har pendelen rundt digitaliseringen av norsk skole svingt fra en side til en annen. Fra kassering av bøker og full fokus på nettbrett med læringsapper og -verktøy til dagens klima. I etterkant av PISA-resultatene spør mange om skjerm i skolen har skylda for dårlige elevprestasjoner. 

Må vi avdigitalisere skolen for å sikre at barna faktisk lærer noe?

– Vi er fremdeles et digitalt samfunn. Det er en middelvei her, og kanskje finnes den i tankegodset fra skaperbevegelsen og det som skjer i skaperverkstedene, sier Høibo. 

– Helt grunnleggende er det digitale noe abstrakt. For å virkelig forstå hva det dreier seg om, et det et poeng å jobbe med det fysisk, sier forskeren.

Eleven som motor i læringen

Vi lærer gjennom hendene. Og da snakker vi ikke om en finger som sveiper over en berøringsskjerm og henter belønninger for matteoppgaver. Å være aktiv medskaper framfor passiv mottaker er ikke noe nytt innenfor læringsteorier. Tanker om læring som en sosial og kulturell handling ble etablert og anerkjent på slutten av 1970-tallet. Men tankegodset får ny mening i en digital tidsalder. Skaperbevegelsen tvinger hendene og det menneskelige inn i maskinarbeidet. 

– Dagens læreplaner legger vekt på å øve nysgjerrighet og utforskertrang. Hvis eleven blir sluppet løs i rikt utstyrte verksteder, der læreren kan følge og veilede, kan elven lære uten å bli lært. Det er et grunnprinsipp i skaperverkstedspedagogikken: Motoren i læringen er eleven selv. Det er ikke så lett å få til i vanlig skole, men skaperverkstedene skaper rammer der det ofte skjer helt naturlig, sier Høibo. 

Her kan elevene bruke digitale hjelpemidler til å forme noe tredimensjonalt og ekte. For eksempel ved hjelp av en 3D-printer, laserkutter eller programmeringsutstyr.

– På den måten øves elevene til å påvirke den digitale påvirkningen, i stedet for å bare ta imot, forklarer Høibo.

Makta i egne hender

Skaperverkstedene startet i en folkebevegelse som handlet om å demokratisere og gjøre teknologi tilgjengelig for flere. 

Ta makten tilbake i egne hender – bokstavelig talt. 

I dag framstår mange skaperverksteder som et forskningsbasert alternativ mellom skjermskepsis og teknologioptimisme.

– Det blir også en digital motvekt til teknologigigantenes lukkede systemer, der du legger hele tankevirksomheten over på deres løsninger. I stedet er vi opptatt av å bruke åpne kildekoder og delingskultur, forklarer Høibo.

Det står ingen steder at skoler må ha skaperverksteder. Og verkstedene kan ha mange forskjellige former. Høibo har besøkt alle varianter. Alt fra et lite kott med enkelt utstyr til store lokaler med alt du kan tenke deg av fasiliteter. 

– Verkstedene er ofte prisgitt ildsjeler og ekstern finansiering av for eksempel Sparebankstiftelsene. I Norge er de gjerne tilknyttet vitensentre og naturfagsmiljøene, kunst- og håndverkdelen av skaperverksteder er mindre utbredt, sier Høibo. 

På tvers av fagene vokser det fram et forskningsfelt og en pedagogikk rundt det som kalles «skaperorientert læring». Poenget er å skape en arena der man kan jobbe med teknologi, materialer og verktøy og øve på innovasjon. Noe som ligger grunnleggende i de estetiske fagene. 

I tillegg har du et praktisk element. 

– Det er også en viktig verdi at du får beredskap til å hjelpe deg med stort og smått i hverdagen. Du kan for eksempel fikse noe som går i stykker ved å printe ut den plastdingsen som mangler for å reparere den. Det samme gjelder for elektronikk, som er noe av det vi forbruker mest, men som vi kan minst om, sier Høibo.

Mye uforløst potensial 

I skaperverkstedet på Notodden jobber studentene videre med prosjektene sine. Iga Tomszuk håper hun får anledning til å bruke det hun lærer her i en framtidig jobb som kunst- og håndverkslærer.

– Da er man selvfølgelig avhengig av å ha tilgang til utstyr og at lærerne er villige til å prøve. Men jeg tror mange er åpne for å tenke litt nytt rundt hvordan det digitale brukes i undervisningen, sier hun. 

Når mange skoler mangler det helt grunnleggende for å undervise i for eksempel sløyd, kan det virke umulig å skulle få inn noe helt nytt. Samtidig snakkes det stadig om at de praktiske og estetiske fagene i skolen skal styrkes. 

Gjennom forskningen sin, viser Høibo hvordan skaperverksteder og kunst- og håndverksfaget hver for seg har god svar på de digitale utfordringene skolen står i. Særlig med tanke på hvordan KI er i rasende utvikling og utfordrer oss til å utvikle kunnskap og ferdigheter på nye måter. 

– Det ligger mye uforløst potensial i disse fagmiljøene og læringskulturene, hvis vi lykkes med å samordne dem, mener hun. 

I en tid der kunnskapsministeren jobber for mindre skjerm og statsministeren erklærer at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, står skolen overfor noen viktige valg. Da må vi lære av erfaringene fra innføring av berøringsskjermene, mener forskeren.

– Denne gangen må vi handle klokere, basert på det vi nå vet. Hvilke kvaliteter kan elevene øve på, og videre bli vurdert i, i møte med innføring av ny teknologi? 

Skal skolen fostre kunnskapsbærende mennesker med både motstandskraft og handlekraft, må vi gi dem mulighet til å bygge grunnleggende forståelse og erfaringer med materialer, redskaper og arbeidsmåter, mener Høibo.