Disputas: Kjersti Sternang Kvie

17 Mar

Praktisk informasjon

  • Dato: 17. mars 2017
  • Tid: kl. 10.00 - 16.00
  • Sted: Campus Bø

Kjersti Sternang Kvie har til forsvar for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN), Fakultet for teknologi, naturvitenskap og maritime fag (TNM), innlevert avhandling med tittelen:

Natural and human-induced impacts on the genetic structure of Eurasian reindeer

Til å bedømme avhandlingen er oppnevnt:

  • Dr. Glenn Yannic, Université Savoie Mont Blanc, Chambéry, Frankrike

  • Professor Emeritus Eigil Reimers, Universitetet i Oslo, Norge

Administrator: Dr. Mona Sæbø, Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN)

Hovedveileder for doktorgradsarbeidet har vært professor Jan Heggenes, HSN, og biveileder har vært professor Knut Røed, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Program:

Prøveforelesningen vil bli holdt i Auditorium 4-311A ved HSN, TNM i Bø, Fredag 17. mars 2017, kl.11.00 over emnet:

Rangifer conservation and human infrastructure: management vs. science?

Disputas avholdes samme sted, 4-311A fredag 17. mars 2017, kl.12.15  

Prøveforelesning og disputas er åpen for alle interesserte.

Sammendrag:

Geografisk variasjon hos arter og populasjoner er basert på genetisk variasjon, som videre er grunnleggende for naturstyrt evolusjon. Genetisk variasjon og struktur er styrt av faktorer som mutasjoner, seleksjon og genetisk drift, mens genflyt kan føre til genetisk homogenisering av populasjoner. Menneskelig aktivitet kan påvirke disse prosessene i stor grad og menneskeskapt habitatødeleggelse- og fragmentering er i dag ansett som en av de største truslene mot biologisk mangfold. Det er også bred enighet om at menneskeskapt global oppvarming har forårsaket store endringer i antall og utbredelse, og dermed også genetisk struktur, hos mange arter i nyere tid. Det er derfor viktig å ha kunnskap om genetisk variasjon og struktur innen og mellom bestander, hvordan denne påvirkes av naturlige og menneskeskapte prosesser, og å vite mer om hvordan arter har respondert på miljøendringer tidligere.

I denne doktorgraden er reinsdyr (Rangifer tarandus) brukt som modellart for å studere genetisk struktur i og mellom populasjoner. Reinsdyr er en velegnet modellart fordi den over lengre tid har levd i relativt upåvirkede habitater, men har blitt utsatt for sterkt antropologisk press i nyere tid. For å studere genetisk struktur er det nødvendig å bruke molekylære markører som har relevant oppløselighet i forhold til spørsmålene som stilles og tidsrammen som studeres. I denne doktorgraden testet vi derfor tre mitokondrielle markører, nemlig kontroll regionen, cytochrome b og cytochrome c oxidase subunit I, både samlet og hver for seg. Ved å analysere det sammensatte fragmentet fikk vi høy oppløselighet og fem haplotypegrupper/undergrupper, som tidligere er beskrevet hos rein i Eurasia, ble identifisert. Vi fant også en gruppe med haplotyper identifisert hos rein utbredt i Russland, og et gruppe som bestod av haplotyper som tidligere har vært antatt å være unike for Svalbardrein (R.t platyrhynchus). Den mest vanlige haplotypen på Svalbard har vi deretter identifisert på Novaia Zemlia, og i gammelt materiale fra den utdødde reinsdyrbestanden på Franz Josef Land. Ved å analysere de tre markørene separat, fant vi derimot store forskjeller i oppløselighet. Minst variasjon fant vi i cytochrome b. Kontrollregionen ga derimot tilsvarende resultater som det sammensatte fragmentet. Vi antyder derfor at kontrollregionen kan være en anvendelig enkeltmarkør med tilstrekkelig oppløselighet for å studere innen-arts genetisk variasjon hos Eurasisk rein.

Kontrollregionen ble videre brukt for å se på et mulig felles opphav og koloniseringsrute for høyarktisk arkipelagisk rein i Eurasia. Dette temaet har til nå vært uklart og mye omdiskutert. Ved å analysere materiale fra nålevende bestander på Svalbard og Novaia Zemlia, i tillegg til gammelt arkeologisk materiale fra Franz Josef Land (ca. 2000 år), fant vi genetiske likheter som tilsier at populasjonene på disse arkipelene har et felles opphav. Alderen på materialet fra Franz Josef Land viser at det er den stedegne, ville typene som er og har vært utbredt på disse arkipelagene. En genetisk kobling mellom to undersøkte ville populasjoner fra det Russiske fastlandet og populasjonene på Novaia Zemlia, Svalbard og Franz Josef Land, viser at det er sannsynlig at arkipelene har blitt kolonisert fra det Russiske fastlandet.

For å studere genetisk struktur, variasjon og opphav i Eurasiske populasjoner som i varierende grad er preget av menneskelig påvirkning, brukte vi mikrosatellittmarkører i tillegg til kontrollregionen. Effekter av menneskelig påvirkning er et viktig tema i forhold til bevaring av mange arter. Menneskelig aktivitet har hatt særlig stor innvirkning på reinsdyrs økologi og utbredelse, om dermed sannsynligvis også på genetisk struktur, i Vest Europa de siste 100 år. Særlig har tidligere sammenhengende leveområder i Sør- Norge blitt redusert og fragmentert, med en sannsynligvis påfølgende reduksjon av genflyt mellom populasjonene. Vi fant store forskjeller i grad av genetisk variasjon og struktur innen norske rein, og mellom norsk og russisk rein. I hovedsak ser vi at de små, isolerte populasjonene i Norge har mindre variasjon og viser større grad av differensiering enn de større populasjonene som er mindre preget av menneskelig påvirkning (Nordfjella, Hardangervidda og Ryfylke). Flere av de små populasjonene er også preget av founder-effekter, som kan forklares av at de har opphav i noen få utsatte eller forvillede dyr, og det er liten eller ingen vandring av dyr mellom områdene. De russiske fastlandspopulasjonene har generelt mer genetisk variasjon sammenliknet med de norske. Dette kan forklares med at russisk rein er mindre påvirket av habitatødeleggelse og fragmentering og at de utgjør større, sammenhengende populasjoner, sammenliknet med situasjonen i Norge.

I tillegg til habitatforstyrrelser kan tamreindrift i områder nært opp mot villreinområdene ha preget villreinstammene i Eurasia. At tamrein og villrein lever tett opp til hverandre i mange områder, gir en unik mulighet til å studere hvordan denne sameksistensen påvirker populasjonene genetisk. Våre resultater viser at de norske populasjonene har et betydelig innslag av haplotyper typisk for tamrein. For flere av de mindre og mer isolerte populasjonene kan dette forklares av opphav. For de større populasjonene som Hardangervidda og Ryfylke er dette mest sannsynlig et resultat av tilfeldig innblanding av tamrein fra tamreindrift i nærliggende områder. Den omvendte situasjonen med en mer menneskelig kontrollert innblanding av gener fra villrein inn i tamreinbestander, er også et viktig tema, bl.a. annet i forhold til ulike teorier om temming av dyr. I Zaibaikal’e som ligger sør-øst i Sibir i Russland lever tamrein og villrein i nær sameksistens. I disse områdene har gjeterne over lang tid drevet kontrollert hybridisering mellom tamrein og villrein for å ‘forbedre’ bestemte egenskaper i tamreinstammen. Basert på analyser gjort på både mikrosatellitter og kontrollregionen, fant vi en klar genetisk differensiering mellom tamrein og villrein. Dette viser at gjeterne, uten egen genetisk kunnskap, over tid har klart å utvikle tradisjonelle teknikker hvor de holder de to gen-poolene atskilt selv om de lever tett på hverandre, og til tross for at det drives bevisst kryssing mellom enkelte ville og tamme dyr.