Disputas: Guro Nordby

Guro Nordby er ansatt på avdeling for arkiv- og samlingsforvaltning, på Norsk Industriarbeidermuseum (Nia) hvor hun har en forskerstilling og er konservator NMF. 

Hun skal forsvare avhandlingen "Rjukanbanen – betydning, materialitet og tilstedeværelse". Prøveforelesningen har temaet: "En kritisk drøfting av ulike tilnærminger til forståelsen av museumsgjenstander innenfor kulturarvfeltet med særlig hensyn til industriell
kulturarv, og diskuter analytiske implikasjoner av de forskjellige tilnærmingene."

Om avhandlingen:

Rjukanbanen, i likhet med resten av industriarven Rjukan – Notodden, kom på Unescos verdensarvliste i 2015. Den forvaltes av Norsk Industriarbeidermuseum, der stipendiaten er ansatt. Denne avhandlingen er det første forskningsprosjektet som er gjennomført med tilknytning til denne industriarven.

Avhandlingen undersøker hvordan mennesker og kulturer langt på vei er skapt av sine materielle omgivelser. La oss ta et eksempel: I januar 1915 frøs to tønner med frukt i transporten over Tinnsjøen på vei til Rjukan. Isolert sett ingen stor katastrofe, men likevel endte saken opp i rettsalen med spørsmål om hvem som hadde skylden. Hva er det kritiske punktet i denne fortellingen? Det er momentet da druene frøs. Handlingen var både ødeleggende, virkningsfull og fikk effekt for andre aktører. Hvis det er slik denne avhandlingen argumenterer for, at vi mennesker og vår kultur langt på vei blir skapt av våre materielle omgivelser, da er vi ikke lenger deres herrer, slik vi gjerne liker å tenke. Det er i like stor grad tingene rundt oss som konstruerer hvem vi er.

Godset som ble fraktet på banen er nevnt i eksemplet over, men også vind, vann og is har hatt viktige roller i hendelser ved banen. Dette skal ikke forstås slik at det materielle handler på egenhånd, eller har en slags vilje eller intensjon, men at det har en evne til å gjøre forskjell ved å bidra med sine unike kvaliteter i vår felles verden. Dette perspektivet har vært det teoretiske omdreiningspunktet i avhandlingen. Målet har vært å se på aspekter ved Rjukanbanen som normalt ikke tas hensyn til i historiefortellingen.

Ved å trekke inn de aktørene som ikke er mennesker, anlegges et annet perspektiv på hendelser og utvikling enn de tradisjonelle fortellingene. Problemstillingen i avhandlingen er formulert slik: Hvordan kan vi forstå Rjukanbanen som meningsfull, materiell og tilstedeværende?

Avhandlingen tar utgangspunkt i nåtid, i Rjukanbanen som museumsanlegg og kulturarv. Rjukanbanen er et fenomen som må forstås som et samhandlingsrom mellom ting og mennesker, men også mellom fortid og nåtid. Nåtiden innbefatter alltid flere lag av tid, og dette er spesielt synlig i et museum der de besøkende blir bedt om å forestille seg fortiden ved hjelp av materielle rester kombinert med en fortelling om hvordan det en gang var. Det materielle er en viktig del av museumsformidlingen, og gjør denne annerledes enn den rene fortelling eller historieformidling. Selv uten fortellingen har det materielle et potensiale som handler om ren opplevelse eller det jeg kaller tilstedeværelseseffekten.