Disputas: Ingrid Midteide Løkken

Ingrid Midteide Løkken ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) i programmet pedagogiske ressurser og læreprosesser i barnehage og skole.  

Tittelen på avhandlingen er: Kvalitetsbetingelser i småbarnsgrupper og barns sosial-emosjonelle kompetanse i norske barnehager

Sammendrag av avhandlingen

Resultatene viste en sammenheng mellom barnehagens organiseringsform og relasjonskvalitet, der barnehager med avdelingsorganisering skårer høyere på relasjonskvalitet enn de med fleksibelt organiserte grupper.

Det viste seg også at personaltetthet har sammenheng med enkelte områder av relasjonskvalitet. Personaltetthet hadde betydning for de mer prosessuelle områdene av relasjonskvalitet, som handler om hvordan personalet tilrettelegger og støtter interaksjon med og mellom barna samt bruker språk og bøker. Det ble derimot ikke funnet sammenhenger mellom andre strukturelle områder og relasjonskvalitet, for eksempel hvordan personalet tilrettelegger for aktiviteter og frilek. 

Evalueringen av Lamers skala for sosial kompetanse indikerte et behov for en viss omstrukturering av dimensjonene. Samtidig ble flere av områdene bekreftet i analysen, for eksempel empati og rolletaking og tilpasning. Når det gjaldt sammenhengen mellom relasjonskvalitet i barnehagens småbarnsgrupper og utvikling av barns sosial-emosjonelle kompetanse, ble det funnet en positiv sammenheng mellom relasjonskvalitet og empati og rolletaking når barna var tre år. Dette tyder på at det å være i et miljø med høy relasjonskvalitet har spesiell betydning for utviklingen av de yngste barnas empati og rolletaking.

Videre avdekket resultatene en viss sammenheng mellom relasjonskvalitet og barns selvkontroll når barna ble fem år. Dette tyder på at høy relasjonskvalitet i barnehagens småbarnsgrupper kan ha betydning for barns utvikling på lang sikt, og at barn utvikler bedre selvkontroll, som å vente på tur og håndtere konflikter, ved å være i et miljø med høy relasjonskvalitet.

Studien kunne imidlertid ikke identifisere flere sammenhenger mellom relasjonskvalitet i småbarnsgrupper og de andre dimensjonene av barns sosial-emosjonelle kompetanse. Mulige forklaringer er kontekstuelle og kulturelle ulikheter i velferds- og barnehagesystemer og sosioøkonomisk status. Det kan også tenkes at foreldrene og hjemmeforhold har størst betydning for utviklingen av sosial kompetanse for barn i denne aldersgruppen. Det kan også hende at jevnaldringsrelasjoner, som ikke ble undersøkt i denne studien, har større betydning enn relasjonskvalitet.

Samlet sett indikerer disse funnene et behov for mer systematisk og målrettet pedagogisk arbeid for å bidra til utvikling av barns sosial-emosjonelle kompetanse. Forklaringen på at det kun ble funnet relativ få sammenhenger kan også ligge i metodologiske forhold. 

Avhandlingen gir et bidrag til diskusjonen om og hvordan relasjonskvalitet kan ha betydning for barns sosial-emosjonelle kompetanse, og hvilke strukturelle betingelser som bør være til stede for høy relasjonskvalitet i barnegruppene i en norsk barnehagekontekst.

Studien kan også brukes i argumentasjon for mer og bedre systematisk pedagogisk arbeid med utviklingen av barns sosial-emosjonell kompetanse i barnehagen. Metodologisk bidrar avhandlingen til å utvide forståelsen av hvordan dimensjoner av sosial-emosjonell kompetanse kan måles hos barn i barnehagealder. Således kan denne avhandlingen være relevant for både videre forskning, praksis og politikkutforming.