Disputas: Zohreh Abdollahkhani

Zohreh Abdollahkhani skal forsvare avhandlingen sin for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Hun har fulgt doktorgradsprogrammet i humaniora, kultur- og utdanningsvitenskap, ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitskap.

Alle interesserte ønskes velkommen til prøveforelesning og disputas, enten fysisk eller digitalt.

• Lenke til avhandling kommer.

Sammendrag

Denne avhandlingen konkluderer med at Den internasjonale olympiske komité (IOC) fremstiller seg selv som en global leder innen sosial bærekraft. Samtidig viser politikken i hovedsak til beskyttelse av organisasjonen, snarere enn av menneskene som er involvert i og berørt av idrett. Gjennom en analyse av offisielle IOC politiske dokumenter viser studien at sentrale forpliktelser knyttet til menneskerettigheter, likestilling og safeguarding styres på måter som begrenser ansvar, svekker ansvarliggjøring og unngår strukturelle endringer. 

Hovedfunnet er at IOC styrer sosial bærekraft ved å omforme komplekse sosiale spørsmål til smale og håndterbare oppgaver. Menneskerettigheter behandles i stor grad som forhold som hovedsakelig knyttes til gjennomføringen av de olympiske leker, snarere enn som pågående menneskerettighetsbrudd på tvers av den olympiske bevegelsen. Likestilling reduseres hovedsakelig til synlige indikatorer, som deltakerantall og målsetninger, mens dypere ulikheter i makt og beslutningstaking forblir urørt. Safeguarding konstitueres som et spørsmål om forebygging, primært gjennom utdanning, snarere enn som en forpliktelse til å tilordne ansvar og sikre oppreisning for dem som er blitt stående uten beskyttelse.

Disse styringsmønstrene har betydelige konsekvenser. De gjør det mulig for IOC å hevde samsvar med globale rammeverk, som FNs bærekraftsmål og FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter, samtidig som det etterlates betydelige hull når det gjelder beskyttelse, oppreisning og ansvarliggjøring. Funnene indikerer at IOCs bærekraftspolitikk i større grad fungerer som verktøy for omdømmeforvaltning enn som mekanismer for reell sosial endring. 

Avhandlingen bidrar med ny kunnskap ved å vise at idrettspolitiske tiltak ikke bare responderer på allerede eksisterende problemer. I stedet spiller de en aktiv rolle i å forme hva som anerkjennes som et problem, og hvilke løsninger som anses som mulige eller hensiktsmessige. For idrettens styrende organer peker funnene på behovet for å bevege seg utover brede forpliktelser og symbolske indikatorer, og mot tydeligere ansvarliggjøring for de langsiktige sosiale konsekvensene av deres politikk.