– Mange synes det er vanskelig å snakke om tro og åndelige spørsmål. Kanskje fordi vi er redde for å ta opp slike ting på feil måte, det tilhører vårt privatliv og det er liten åpenhet generelt om hvordan man kan få en god samtale om slike tema, sier førstelektor Per Gunnar Disch ved Senter for omsorgsforskning, sør ved Universitetet i Sørøst-Norge.
– Glemt av kommunene
Kommunene skal sørge for at brukere av helse- og omsorgstjenester får medisiner, mat og forsvarlig pleie og tilpassede hjelpemidler til å klare hverdagen sin. Samtidig sa Helse- og omsorgsdepartementet i 2009 at alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn.
– Mitt inntrykk er at kommunene har glemt at de også skal legge til rette for tro og livssyn, og at mange trenger å snakke med noen om eksistensielle spørsmål, sier Disch.
Han har nå fått midler fra Barne- og familiedepartementet til å kartlegge hvordan kommuner legger til rette for tro og livssynsutøvelse for brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester, altså personer som bor på sykehjem og i omsorgsboliger, eller eldre og yngre som bor hjemme, men som får hjelp av kommunen til å klare hverdagen mest mulig på egenhånd.
Savner oversikt
«Samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tros- og livssynssamfunn» var navnet på et hefte Helsedirektoratet laget i 2013 sammen med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
Her blir rutiner og retningslinjer for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og tros- og livssynssamfunn for å sikre den enkeltes rett til tros- og livssynsutøvelse, beskrevet. Det blir slått fast at den som mottar helse- og omsorgstjenester har rett til å utøve sin tro og sitt livssyn alene og i felleskap med andre. I 2013 var nesten ni av ti personer i Norge medlem av et tros- eller livssynsamfunn.
Stålsettutvalget og reformen «Leve hele livet» omtaler begge at livskvaliteten for mange også handler om tro og åndelige spørsmål.
– Hvordan dette har blitt fulgt opp konkret i kommunene er det liten oversikt over, sier Disch, som skal jobbe med nettopp det som formål i 2021.
Innspill til politikkutvikling
I tillegg til at kommunale ledere skal svare på spørreskjema, skal Disch intervjue ansatte på bispedømmekontorene og i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
Målet med kartleggingen til Disch er å gi innspill til politikkutvikling på området, vise hvordan kommunen følger opp tro og livssynsspørsmål og å bringe problematikken ut i utdanningsinstitusjonene.
Disch ser ikke for seg at for eksempel ansatte i hjemmebasert omsorg skal bruke mye tid på å snakke med beboerne om tro og livssyn. Men de bør kunne ta det opp, på linje med andre ting de skal snakke med tjenestemottakerne om, mener han. Der det er ønske om videre samtaler, kan brukerne settes i kontakt med frivillige organisasjoner, trossamfunn eller andre som kan være samtalepartnere.
– Løper fra sykehjem til sykehjem
Spesialrådgiver Anne Sender i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn mener Disch har rett i sin påstand om at kommunene ikke klarer å gi helhetlig omsorg.
– Mange prester gjør en solid jobb. Men de løper fra sykehjem til sykehjem. Både reformen Leve hele livet, og Oslo kommunes utvalgsarbeid peker på at organiseringen av denne oppgaven må utvikles, ikke minst med hensyn til opprettelse av stillinger. Akkurat nå gjøres det for lite, for fragmentert og på for svakt kunnskapsnivå i institusjonene, sier Sender.
Hun mener det må satses betydelig mer på å utdanne personell som har kompetanse på både livssyn og helse.
– Vi kan ikke bare ønske oss det uten å legge kunnskapen inn i helse- og omsorgsfagene og i opplæring av ledelsen i tros- og livssynssamfunnene. Vi har en stor jobb foran oss, men det er også en god del bevegelse på feltet – noe som vil styrkes av god forskning, sier Sender.
Alle blir spurt i Fredrikstad
Fredrikstad kommune er opptatt av at alle som mottar helse- og velferdstjenester skal ha mulighet til å utøve sin tro og sitt livssyn. I fjor bestemte de at de skal sikre at den enkelte bruker/pasient har mulighet for å praktisere sin tro eller sitt livssyn.
Brukerne blir blant annet spurt om de er medlemmer av trossamfunn eller menighet, hvilke høytider og tradisjoner som er viktige og hvordan de praktiseres. De blir også spurt om ønsker og tanker knyttet til tradisjon og livssyn ved livets slutt.
Ordningen er en del av kommunens kvalitetssystem.
– Vi skal forholde oss til hele mennesket, med sine fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige behov, sier Jon Erik Olsen, direktør for Seksjon helse og velferd i Fredrikstad kommune.
– Målet er at man skal kunne fortsette å leve det livet man levde før man trengte bistand.
Stadig større mangfold
Med et multikulturelt samfunn har de fått både tjenesteytere og tjenestemottakere med forskjellig tro og livssyn. Og Olsen mener nå de har kommet et godt stykke på vei med å legge til rette for tro- og livssynsutøvelse for brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester.
– Vi har nok kommet lengst i dette arbeidet for funksjonshemmede. Mange av disse følger vi gjennom hele livet. Her har vi et godt samarbeid med kirken, sier Olsen.
Han synes det er interessant at tro og livssyn i kommunene nå skal kartlegges.
– Generelt har nok ikke tro og livssyn vært et område som har blitt høyest prioritert. Helse- og omsorgstjenestene har hatt mest fokus på å gi nødvendig helsehjelp, sier Olsen.