Av: Liv Jorunn Hind (NIBIO) og Jan-Henrik Kulberg (USN)
Dyrevelferd er generelt høyt prioritert i Norge. Samtidig har Mattilsynet en av de mest krevende jobbene i det norske samfunnet. Det mener forskerne som har undersøkt inspektørenes hverdag.
– Forvaltningen av dyrevelferd handler om å realisere intensjonen i lovverket om god dyrevelferd og respekt for dyr. Dette krever samtidig en avveining mellom menneskers og dyrs behov, forteller seniorforsker Frode Veggeland i NIBIO.
Sammen med professor i sosiologi Stig S. Gezelius fra Universitetet i Sørøst-Norge har Veggeland vært redaktør for boken «Forvaltning av dyrevelferd i Norge. Hvordan få lovverk til å virke?». Den oppsummerer resultatene fra et tverrfaglig forskningsprosjekt som nylig ble avsluttet.
Samfunnsdebatt om dyrevelferd
Så lenge vi kjenner til har mennesker brukt dyr til egne formål. Men i hvilken grad har vi rett til det, og hvordan skal dyrene i vår makt ha det? Dette er spørsmål stadig flere stiller seg, og lovverket for menneskers behandling av dyr blir stadig mer omfattende.
Når dyrs og mennesker behov står i konflikt må noen vike. Noe definitivt svar på hvem som har vikeplikt, gir imidlertid ikke lovverket noe klart svar på. Resultatet er en voksende samfunnsdebatt om dyrevelferd.
I mange tilfeller reduserer lovverk og bestemmelser ulike dyrevelferdsmessige dilemmaer, men de løser dem ikke. Dette skriver redaktørene i innledningen til boken.
Dyrevelferd har blitt et politisk spørsmål, mener redaktørene. Det handler om motstridende verdier, følelser og moralsk slagkraft.
Mellom barken og veden
Midt i denne konflikten står Mattilsynets inspektører, som lett angripes fra begge sider. Når dyrs lidelser kommer fram i media, pekes det ofte på utilstrekkelig tilsyn og kontroll fra Mattilsynet. Samtidig kritiseres inspektører for uforholdsmessig og vilkårlig maktmisbruk i andre tilfeller.
Et sentralt overordnet spørsmål som stilles i boken er hva som kjennetegner en god og hensiktsmessig forvaltning av dyrevelferd?
Hvordan kan Mattilsynet best organisere seg for å sikre at regelverkets målsettinger oppfylles? Hvordan kan man utøve best mulig tilsyn som motiverer til handling?
– Når det skjer alvorlige brudd på dyrevelferdsregelverket, oppstår gjerne krav om strengere og hardere straffer. Straff kan virke avskrekkende og føre til lovlydighet, sier Veggeland.
Han understreker at hvis straffen oppleves som urettferdig, kan imidlertid tilliten til myndighetene reduseres, noe som igjen kan føre til at motivasjonen for å overholde regelverket blir svakere.
– Det er derfor viktig at Mattilsynet vurderer nøye hvilke reaksjonsformer som er mest hensiktsmessig i hver enkelt sak gitt regelbruddets alvorlighetsgrad. Det er dette som ligger i at forholdsmessighetsprinsippet bør legges til grunn i Mattilsynets inspeksjonsvirksomhet, forteller Veggeland.
Viktig med forholdsmessighet
I sine undersøkelser fant forskerne at de fleste etterlevde lovverket fordi de mente det var riktig, og i mindre grad fordi de fryktet sanksjoner.
– Oppfattes reaksjonsformene som forholdsmessige, øker sannsynligheten for at de også oppfattes som riktige og rettferdige, argumenterer Veggeland. Dette kan gi et bedre grunnlag for lovlydighet.
Forfatterne av boken er også inne på to andre prinsipper som de mener bør vektlegges:
- Ivaretakelse av prinsippet om likebehandling tilsier at Mattilsynet i størst mulig grad behandler brudd på dyrevelferdsregelverket likt uavhengig hvor i landet regelbruddene skjer. For å oppnå dette er det viktig at inspektørene har en felles forståelse av hvordan tilsynet skal utøves.
– For å ivareta målsettingen om at Mattilsynet skal opptre enhetlig og sikre likebehandling, er det viktig at inspektørene har en kontinuerlig faglig dialog. Videre bør lederne for inspektørene være aktivt involvert i denne dialogen, sier Veggeland.
- Ivaretakelse av prinsippet om uavhengig klagebehandling tilsier at den som har fått en reaksjon på regelverksbrudd, for eksempel i form av et vedtak om bot, skal ha mulighet til å få en uhildet behandling av sin klage på vedtaket. I dag er det Mattilsynet selv som vurderer klager på de vedtak de selv har gjort.
– Vi mener Norge bør gjøre som Sverige og legge klagebehandlingen til et eksternt organ utenfor Mattilsynet, forteller Veggeland. Den kan både bedre rettsikkerheten og styrke tilliten til tilsynet.
Det menneskelige møtet
Gezelius har blant annet skrevet om hvordan utøvelsen av Mattilsynets tilsyn foregår i praksis, om utøvelsen av skjønn blant inspektørene, hva som motiverer virksomhetene som blir kontrollert og hva som kan skape motstand.
– Mye avgjøres i det menneskelige møtet mellom inspektør og matprodusent. Der kan det enten skapes tillit og forståelse, eller motstand og en følelse av å bli urettferdig behandlet, sier Gezelius.
Ofte ser man at i de tilfellene hvor det oppstår konflikt, er det ikke fordi matprodusenter er uenige i lovverket eller hvilke kriterier som gjelder for dyrevelferd.
Årsaken ligger heller på det mellommenneskelige planet, altså i det som blir sagt og måten det blir sagt på. Det er fort gjort for en inspektør å trykke på feil knapper, og det kan skje helt ubevisst.
– Når en matprodusent prøver å være lovlydig, men opplever å bli mistenkeliggjort, vil veien til motstand ofte være veldig kort. For eksempel kan man mene man driver en lovlydig virksomhet og gjør så godt man kan, men likevel oppleve at man blir behandlet som en skurk. Det trenger ikke bety at det er inspektørens og tilsynets skyld. Det kan være ekstremt vanskelige forhold de jobber under, ikke minst fordi folkene de kontrollerer er så forskjellige, sier Gezelius.
Tilsyn krever erfaring og skjønn
Gezelius mener Mattilsynets inspektører har en av de mest krevende jobbene i det norske samfunnet, fordi de må mobilisere så mange ulike egenskaper samtidig.
– De er nødt til å holde seg innenfor regelverket. Samtidig må de forholde seg til ulike oppfatninger rundt moral, etikk, skikk og bruk som eksisterer i et lokalsamfunn. Og disse harmonerer ikke nødvendigvis med den instruksen inspektørene har. Vi har sett at de beste inspektørene er veldig gode til å utøve skjønn i slike krevende situasjoner.
– Vi tror at erfaringene og praksisene til de dyktigste inspektørene i større grad bør nedfelles i retningslinjene som alle inspektørene jobber etter, sier Gezelius.