Har analysert Dylans plateomslag

 Bob Dylan performing at the Azkena Rock Festival.Wikimedia - Photo. Alberto Cabello from Vitoria Gasteiz / CC BY (https://creativecommons.org/licenses/by/2.0)
Bob Dylan på Azkena Rock Festival, 2010. (Wikimedia)

Dosent Geir Winje har analysert omslagene til 24 av Bob Dylans studioalbum fra 1962-2015.


De 13 Dylan-albumene som ikke fikk være med, er de som ikke har noe fotografisk portrett på coveret.

– Det er interessant at ingen av omslagene likner på noen av de andre. Det er ingen visuelle grep ut over navnet som viser at det er den samme artisten, sier, sier Geir Winje.

Han er redaktør for «God in Time and Space: New Perspectives on Bob Dylan and Religion», sammen med Robert Kvalvåg ved OsloMet.

Hvert cover unikt

 

Tidligere skulle artistene levere det samme hele tiden forteller Winje, men med Dylan, Beatles og Bowie begynte dette å endre seg.

– På den måten blir hvert cover unikt, og en viktig del av det budskapet som akkurat der og da slenges ut i form av en vinylsirkel i et papp-omslag. Samtidig dukker det en sjelden gang opp et cover som synes å skulle si at det er en kontinuitet her. «Blood on the Tracks» kan virke litt sånn, sier Winje. Han har forsøkt å lese verbale og ikke-verbale tekster som to likeverdige språk.

Winje sier det er mye som formidler mening, som for eksempel:

  • bokstavenes former og plassering
  • øvrig komposisjon
  • innramming
  • de avfotografertes blikkretningBokomslag "A God of Time and Space: New Perspectives on Bob Dylan and Religion"
  • frisyrer og hatter

«God in Time and Space» er en antologi, og Kvalvaag og Winje har fått med seg ytterligere fem norske og en dansk forsker.

– Vi forsøkte helhjertet å få med kvinnelige forskere i forfattergruppen, men lyktes ikke med det. De åtte bidragene er svært ulike, men med kvinner i forfattergruppen ville de kanskje ha lignet enda mindre på hverandre, sier Winje.

Kunne ikke selge Dylan-platene

Som med all kunst, kan det virke som om forskningsinteresse og personlig interesse er ganske sammenvevd.

– Det er jo min egen ungdomstid jeg graver i her. Dylan var lydsporet til en viktig fase i livet mitt. Da jeg skulle finansiere den store dannelsesreisen som både hippier og andre gjennomførte på 60-70-tallet, solgte jeg alle platene mine. Men tre av dem gjemte jeg, så ingen potensielle kjøpere skulle få øye på dem. De var nærmest hellige. Jeg har dem fremdeles, men de kan ikke spilles lenger, forteller Winje, som bidrar med artikkelen «The Visual Dylan: Religious Art, Social Semiotics and Album Covers».

Kronologisk gjennomgang

Winje sier han skriver om Dylan som mediefenomen, ikke som en person. Han går igjennom de 24 portrett-fotografiene kronologisk, for å se om de sier noe om utviklingen til den Dylan som vi blir kjent med gjennom et medium (f.eks. plate, film, foto, albumcover)

På denne bakgrunnen laget Winje to forskningsspørsmål:

  • Kan portrettene av Dylan på omslagene bli lest som en selvstendig fortelling?
  • Er det en forbindelse mellom omslags-kunsten og eldre religiøs kunst?

Winje finner at visse trekk ved tidlig kristen ikon-kunst videreføres i renessanseportretter, og senere gjennom realistisk maleri og fotokunst.

– Det handler i stor grad om eksempelvis blikk og posering, men jeg har vært mest opptatt av ulike former for symmetri og harmonisk komposisjon, sier Winje.

Han har imidlertid ikke funnet noe hos Dylan som skiller ham fra andre artister på dette feltet.Geir Winje - foto

Skranglemusikk og nobelkvalitet

Dylan selv har aldri vært særlig begeistret for ordet religion, og det blir også påpekt i innledningen til boken

– Hva er vitsen med å skrive akademisk om Bob Dylan?

– Det er mange grunner til det. Dylans karriere gir gode eksempler på kulturelle omdefinisjoner i vår tid. Det er ikke lenger noen motsetning mellom skranglemusikk og nobelkvalitet. Siden 60-tallet har Dylan faktisk endret seg mindre enn den kulturen han medieres i. Ikke minst bør skoleelever lære seg å skjelne mellom mediet og det medierte.

– Veldig mange som skriver om Dylan forsøker å finne ut hvem han egentlig er og hva han egentlig mener og tror, gjennom å analysere tekstene. Det prøver ikke jeg på. I stedet er jeg interessert i den Dylan som jeg allerede har møtt, han som finnes på plater, på bilder og film, sier Winje.

Vil du vite mer om funnene hans, kan du lese kapittelet «The Visual Dylan: Religious Art, Social Semiotics and Album Covers» (PDF-nedlasting)