Historisk disputas på Rauland

FORSVAR: Doktorand Veronika Glitsch (t.v.) i dialog med opponent Ingvild Digranes fra Høgskulen på Vestlandet. Foto
FORSVAR: Doktorand Veronika Glitsch (t.v.) i dialog med opponent Ingvild Digranes fra Høgskulen på Vestlandet.

Veronika Glitsch ble den første til å forsvare en doktorgradsavhandling på campus Rauland. Gjennom sin forskning på bærekraft i klesindustrien blir hun anerkjent for å ha styrket broen mellom det praktiske og det akademiske feltet.


Langveisfarende gjester, medieoppbud, sjampanje forventningsfullt lagt på kjøl og en lett elektrisk stemning: alt var som det skulle være da Veronika Glitsch gikk inn i historien som den aller første som disputerte ved campus Rauland.

En disputas er vurderingen du må gjennom for å oppnå doktorgrad, som er den høyeste akademiske utdanningen du kan ta i Norge. Denne vurderingen foregår i form av en diskusjon der kandidaten må presentere og deretter forsvare avhandlingen sin mot høyst kvalifiserte, og ofte nærgående spørsmål fra oppnevnte opponenter.

Avhandlingen henns har tittelen Fit step in ready-to-wear clothing – Towards a reduction of garment disposal in view of sustainability. Forskningsproblemet for avhandlingen er «Hvorfor blir klær kastet før de slites ut?».

 

Flere på vei

Glitsch besto prøvelsen med bravur og opplevde mye positiv tilbakemelding. Hun ble endog oppfordret til å skrive en artikkel basert på avhandlingen, slik at arbeidet hennes kan bli innlemmet som pensum for masterstudenter.

– Dette doktorgradsarbeidet er relevant for det vi jobber med til daglig her på Rauland. Vi er vant til å kombinere utøvende og akademisk kunnskap, men i dag har dette blitt løftet til høyeste nivå. Slikt er veldig utviklende for oss, fordi det hjelper oss til å forstå mer av det vi driver med, sier en stolt og glad Stian Roland, leder for institutt for tradisjonskunst og folkemusikk.


Han gleder seg over nye disputaser på Rauland ettersom ytterligere tre stipendiater her er i gang med sine doktorgradsarbeider.

Veronika Glitsch utenfor campus Rauland. Foto«Akadamisk håndverk»

Glitsch har en mangslungen utdanning bak seg, som blant annet inkluderer bachelor- og masterutdanning på nettopp Rauland. I dag underviser hun ved Institutt for tradisjonskunst og folkemusikk på selvsamme sted. I tillegg er hun utøvende skredder med eget klesmerke.

Hun var blant de første kandidatene som ble tatt opp som stipendiat på doktorgradsprogrammet i kulturstudier ved USN i 2013 og forteller at veien fram mot disputas har bestått av mange «sjumilssteg».

– Gjennom mine utdanningsløp har jeg alltid tatt valg i retning av det praktiske, og manglet slik sett en del av det teoretiske overbygget. Som doktorgradsstipendiat ble jeg tvunget til å til å lære meg det akademiske håndverket i en vill fart. Det har fylt hverdagen min i disse årene, og det har vært en fantastisk reise, sier Glitsch.

– Et rotprodukt

Dekan for Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Arild Hovland, ledet disputasen og var i en opphøyet stemning:

– Her har vi altså en person som har hatt sin faglige oppvekst på Rauland, og som evner å gå gjennom doktorgradsprogrammet med alle Raulands faglige særegenheter og distinksjoner i god behold. Hun har på ingen måte mistet forbindelsen til det praktiske feltet gjennom sitt akademiske virke, og slik sett er hun en gave til både praksis- og studiefeltet, sier en beveget og begeistret Hovland.

Det er lenge siden dette stedet tjente som folkehøyskole.

– Campus Rauland er en institusjon som er godt synlig på det akademiske kartet både nasjonalt og internasjonalt, noe denne doktorgraden er et klart eksempel på.  Det foregår mye god forskning her, og vi har høy formell kompetanse blant de ansatte, men likevel er Rauland kjennetegnet av en tydelig forankring i det praktiske, og det kler dette stedet. For Rauland er ekte, sier Hovland.

Opponent Ingvild Digranes i dialog med Veronika Glitsch. Foto

Om klesindustriens bærekraftssvikt

Doktorgradsavhandlingen til Glitsch tok utgangspunkt i spørsmålet: «Hvorfor blir klær kastet før de slites ut?» – og vi kaster en hel del: hele 24 kilo årlig per person er anslaget for den jevne nordmann.

Som en del av avhandlingen begikk hun i 2017 en vitenskapelig artikkel som ble publisert på det anerkjente forlaget Routledge. Her framgår det blant annet at problemer knyttet til passform er den hyppigste forklaringen blant kvinner på hvorfor klær kastes før de blir slitt ut.

LES OGSÅ: Derfor blir klær hengende i skapet (Forskning.no)

Årsaken til den mangelnde passformen kan spores til klesindustriens metodikk ettersom prototypene for plaggene deres oftest blir designet i tråd med en slank størrelse 38 (eller enda mindre), som gir det visuelle inntrykket av plagget som fabrikanten ønsker å skape, og dernest at denne grunnmodellen så blir forstørret eller forminsket til de øvrige størrelsene, uten at det blir tatt hensyn til å andre størrelser ofte har andre proporsjoner.

Denne graderingspraksisen bidrar til at kun et mindretall av kvinner finner plagg med riktig passform blant såkalte «ready-to-wear»-klær.

Et tilleggssteg

I det resterende arbeidet med avhandlingen konsentrerte Glitsch seg derfor om passform og hvordan klesindustrien i større grad kan ta hensyn til dette i arbeidsprosessen sin.

Forslaget fra Glitsch er å innføre et tilleggsteg i produksjonen, der snittmønsterdelene til en prototype blir gradert individuelt fra størrelse til størrelse og tilpasset forskjellige kroppsformer. Hun kaller metoden «The fit-step».

Tidligere forskning har påpekt behovet for endringer i størrelsessystemer og gradering av grunnformer. Et spesifikt bidrag fra forskningen til Glitsch viser viktigheten av å bruke selve designet og sømlinjene til en prototype under tilpasningen til ulike kroppsformer og proporsjoner for å oppnå god passform.