Blengsdaen har undervist i emner som Musikkformidling, Festival and Event Management, Kommunikasjon og kreativitet ved BA i kulturledelse i en årrekke. Hennes avhandling "Stadsmusikantordningen i Norge 1660 – 1800" tok særlig for seg forholdene på Kongsberg og i Skien.
Foredrag:
Understrenger og underverdener: Folkemusikkens mytiske landskap
Folkemusikken i Norge er tett vevd sammen med bøndenes liv og forestillingsverden slik den var i eldre tid, da folk levde nær naturen og dens lunefulle, ofte uforståelige krefter. Landskapet var ikke bare en ramme rundt hverdagen, men et levende rom fylt av både gode og onde makter.
Møter mellom mennesker og underjordiske vesener – som huldra, fossegrimen og haugfolket – ga grobunn for fortellinger som har blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon. Slike vesener kunne være hjelpsomme, lære bort melodier og gi inspirasjon, men de kunne også være farlige om man ikke viste dem respekt.
Foredraget byr på et variert musikalsk program med slåtter på hardingfele, folkeviser og fortellinger som gir publikum et levende møte med folkemusikkens mytiske landskap.
Knut Dahle – en norsk konsertspelemann i Midtvesten
Brudd og kontinuitet i en tradisjon i lys av utvandringen
I siste halvdel av 1800-tallet, da utvandringen fra Norge til USA nådde sitt høydepunkt, fantes det innvandrere i Midtvesten fra nesten hver eneste familie i Øvre Telemark.
Noen hadde forlatt Telemark fordi gårdene deres var for små, andre søkte muligheten for et bedre liv.
Utvandringen omfattet også mange spelemenn, så mange at det svekket tradisjonen mange steder i landet, inkludert Tinn. Det viser hvor sårbar den lille tradisjonen – muntlig og håndboren - kunne være når enkeltpersoner forlot bygda; tenk om Knut Dahle ikke hadde kommet hjem igjen?
Foredraget tematiserer brudd og kontinuitet i en tradisjon i lys av de mange spelemennene som utvandret til Amerika og konsekvensene det fikk, for repertoar og spillestil i et tradisjonsområde.
Monopol, makt og motstand-
Stadsmusikantordningen i 1700-tallets Skien og Bratsberg
Tenk deg at du skal gifte deg, og plutselig dukker det opp en fremmed musiker med kongelig brev i hånden og krever å få spille i bryllupet ditt – og du har ikke noe valg.
Slik var virkeligheten for mange i Skien og Bratsberg på 1700-tallet, da musikken var underlagt strenge privilegier og kontroll. Historien om stadsmusikantene er en lite kjent, men viktig del av Skiens musikkhistorie.
Spillemannens rolle i norsk bryllupstradisjon
Tema for foredraget er musikkens rolle i de gamle bondebryllupene, representert først og fremst ved spillemannen. Bryllupene var store høytider og kunne vare fra tre dager til opp mot en uke. Bondebryllupene var preget av sterke tradisjoner der musikken hadde en helt sentral rolle.
Spillemannen spilte gjestene til gårds, han spilte mens bruden ble pyntet, og han spilte maten på bordet. Musikk var også viktig på veien til og fra kirken. Tyngste økta var likevel dansespillingen. Alle skulle danse med bruden.
Tradisjonen og ritualene krevde et spesielt repertoar av slåtter der mange av disse fortsatt er kjent i tradisjonen. Det kunne også oppstå konflikter og ugreie mellom gjestene. Spillemannen måtte kunne beregne sitt publikum og lese situasjoner. Slåttevalget kunne eskalere en konflikt eller dempe den. Bryllupsspilling var ikke for hvem som helst.
Foredraget gir et levende bilde av bryllupets mange ritualer og hvordan musikken var vevd inn i alt fra brudens forberedelser til gjestenes avreise.
Privilegerte kvinner i musikklivet på 1700-tallet
Stadsmusikantordningen ble innført i Norge på begynnelsen av 1600-tallet og varte fram til 1800. Også kvinner kunne bekle et stadsmusikantembete, et forhold som ofte er utelatt i musikkhistorien. Det var to måter å erverve det på.
Den ene var at ektemannen søkte om suksesjon, det vil si overtakelse og etterfølgelse for hustruen mens han selv fortsatt var i live.
Den andre var at enken etter stadsmusikanten selv søkte kongen om å få overta. I Norge er det eksempler på begge deler. Kvinner kunne altså få adgang til et embete med sterk maskulin dominans og klare krav til svennebrev.
Hvordan kan det ha seg at kvinnene kom i denne posisjonen uten å være faglærte musikanter? Antagelig kom kvinnene fra musikantfamilier, men spilte de selv? Eller dreide det seg først og fremst om å administrere tjenesten?
Foredraget handler om fem kvinner i stadsmusikantembetet i Norge på 1700-tallet. En av disse, madam Barroyer, skulle vise seg å være en foregangskvinne med stort forretningstalent.
Kulturell motstand og rivalisering i musikklivet på 1700-tallet
Motstand mot lover og påbud fra styresmaktene kom til uttrykk på mange måter i allmuen. Den kom til uttrykk både som uvilje folk la for dagen, gjerne kalt hverdagsmotstand, men også i mer åpne ytringer, noen ganger gjennom aksjoner, kalt bondemotstand.
Reaksjonen mot privilegiesystemet kan kalles kulturell motstand. Stadsmusikantene representerte «øvrigheta», og bøndene ble påtvunget musikken deres enten de likte den eller ikke. Når stadsmusikanten og hans folk ubedt ankom et bryllupsgilde, var det en invadering i bøndenes livsverden. Det måtte vekke reaksjoner, og motstanden kom til uttrykk gjennom et repertoar av finurlige opposisjonelle praksiser.
Selv om myndighetene forsøkte å regulere tradisjoner, fant allmuen stadig nye veier for å hevde sin egen musikk og sine egne ritualer. Hva skjedde egentlig når bøndene listig unnlot å følge påbudene, eller når en spillemann i det stille tok frem fela etter at øvrigheta hadde gått? Hvilke historier skjuler seg bak de små, men betydningsfulle handlingene – og hvordan satte denne motstanden spor i musikken og kulturen vi kjenner i dag?
Kanskje er det nettopp i disse usynlige, hverdagslige opposisjonene vi finner nøkkelen til å forstå hvordan folkemusikken og tradisjonene har overlevd – og stadig fornyet seg. For hva skjer når musikk ikke bare blir et spørsmål om smak, men om identitet, tilhørighet og retten til å bestemme over sitt eget liv?
Peter Flor – en prest i opplysningstidens Norge
Foredraget gir et innblikk i liv og virke til Peter Flor (1707–1775), en prest med røtter i Numedal og utdanning fra Københavns Universitet. Flor vokste opp i en prestefamilie preget av både tradisjon og kulturell åpenhet, der musikk og dannelse sto sentralt. Etter studier i Danmark fikk han sitt første embete som sogneprest på Sjælland, før han ble kalt til Sandeherred i Larvik grevskap.
Peter Flor etterlot seg en omfattende notebok for altblokkfløyte, skrevet på 1720-tallet, som inneholder både elementær musikkteori og over 130 melodier – et unikt vitnesbyrd om hans pedagogiske og musikalske virksomhet i samtiden. I tillegg skrev han flere dikt, ofte preget av tidens stil og religiøse refleksjon, som gir innblikk i både hans personlige liv, tro og syn på musikkens betydning.
Flor har gjennom tidene fått et ufortjent dårlig rykte, mye på grunn av omtaler fra lokalhistorikere som Lorents Berg og andre, som har tegnet et ensidig og til dels negativt bilde av ham. Dette foredraget nyanserer dette bildet og viser hvordan Flor i realiteten var en mer sammensatt og fremtidsrettet skikkelse enn ryktet tilsier.
Musikkliv i Larvik grevskap på 1700-tallet
Dette foredraget gir et unikt innblikk i musikklivet i Larvik grevskap – ett av Norges to grevskap på 1700-tallet. Her møter vi et samfunn der musikken ikke bare var en del av fest og hverdag, men også gjenstand for regulering, privilegier og konflikter.
Grevskapet hadde sitt eget system med privilegerte musikanter, utnevnt av greven, som fikk enerett til å spille mot betaling både i byen og på landet. Samtidig levde en sterk folkelig musikktradisjon blant bønder og almue. Lokale spillemenn tok på seg oppdrag i bryllup og fester, ofte i strid med den offisielle ordningen. Dette førte til rettssaker, bøter og beslag av instrumenter – og viser hvordan kampen om musikken speilet større sosiale og kulturelle motsetninger mellom øvrighet og folk.
Gjennom bruk av historiske kilder og rettsprotokoller presenteres flere av tidens musikanter, og et bilde av et musikkliv preget av både tradisjon og sosiale spenninger.
Musikkliv i Jarlsberg grevskap på 1700-tallet
Musikklivet i Jarlsberg grevskap på 1700-tallet skilte seg ut ved sitt åpne og mangfoldige system for musikkutøvelse. I motsetning til Larvik grevskap, hvor kun én faglært musiker til enhver tid hadde grevelig privilegium og dermed enerett på betalte musikkoppdrag, var Jarlsberg preget av større fleksibilitet.
Her kunne både faglærte bymusikanter og lokale, ofte ufaglærte spillemenn få privilegier direkte fra greven. Dette resulterte i et rikt og variert musikkliv, der både profesjonelle og tradisjonsbærende utøvere var aktive i bryllup, fester og andre sammenhenger.
En sentral forskjell var utbredelsen av musikkforpakting i Jarlsberg: privilegerte musikanter kunne forpakte bort retten til å spille i ulike distrikter til andre musikere, ofte lokale spillemenn, mot en årlig avgift.
Dette systemet ga mange anledning til å spille, og førte til mindre konflikt mellom privilegerte og lokale utøvere enn i Larvik, hvor eneretten ble strengere håndhevet og ofte førte til rettssaker og bøter. I Jarlsberg var det også vanlig at privilegiene ble fornyet eller utvidet, slik at flere kunne dele på musikkoppdragene.
Slik fremstår Jarlsberg grevskap som et område der samarbeid, pragmatisme og lokal tilpasning preget musikklivet, i motsetning til Larviks mer rigide og konfliktfylte ordning.
Foredraget gir et nyansert bilde av et rikt og sammensatt musikkliv i Jarlsberg grevskap, der både makt, tradisjon og folkelig motstand var med på å forme musikkens rolle i samfunnet.
Impuls og tradisjon: Folkemusikk og kunstmusikk i vekselvirkning
Dette foredraget utforsker hvordan impulser og tradisjoner har formet norsk musikkliv gjennom 1700 til 1900-tallet, med særlig vekt på den dynamiske vekselvirkningen mellom folkemusikk og kunstmusikk. I sentrum står ideen om at folkemusikken ikke bare har vært et passivt råmateriale for kunstmusikken, men at det har foregått en kontinuerlig og gjensidig påvirkning mellom de to tradisjonene.
Gjennom historiske eksempler vises hvordan folkemusikkens melodier, rytmer og uttrykk har inspirert komponister som ønsket å skape en særegen norsk tone i den klassiske musikken. Samtidig har impulser fra kunstmusikken – som nye former, teknikker og instrumentering – funnet veien inn i folkemusikkens praksis og repertoar. Notebøker, lærebøker og musikalske møteplasser har fungert som broer mellom tradisjonene, og personer med bakgrunn i begge miljøer har vært viktige formidlere.
Foredraget legger vekt på at denne gjensidige påvirkningen har bidratt til å forandre og fornye både folkemusikk og kunstmusikk. Tradisjon og impuls har gått hånd i hånd, og resultatet er et norsk musikkliv preget av mangfold, nyskaping og levende samspill mellom ulike uttrykk. Slik blir musikkhistorien en fortelling om møter, utveksling og felles utvikling – der ingen tradisjon står stille, men stadig lar seg berike av nye impulser.
