I høst har det foregått en debatt om Twitter-innleggene til Hans Jørgen Lysglimt, leder for partiet Alliansen. Lysglimt hevder han driver med lett satire og humoristisk provokasjon, mens Antirasistisk senter mener han sprer rasistiske holdninger gjennom voldsforherligende retorikk.
Globalistene skal siktes og dømmes for landssvik, på Akershus festning.
— HansLysglimtJohansen (@LYSGLIMT) 24. juli 2018
Sanne mine ord.https://t.co/E1TaooNGsl
Unge kvinner må fortelles til de forstår, at deres smukkhet er til for å legge til rette for at de skal få barn. Deres skjønnhet er ikke til for å fremme karriæren, bli kjendis/influencer, bli modell, få sine bilder publisert. Poenget er å få barn.
— HansLysglimtJohansen (@LYSGLIMT) 3. juni 2018
Kai Peter Østberg, førsteamanuensis ved USN Handelshøyskolen og leder for forskningsgruppen Politisk kultur, mener det ikke er noe ved Lysglimts meningsinnhold som minner om satire.
– Et satirisk utrykk må ha en estetisk kvalitet som hever det over ren aggresjon og gjør det underholdende eller formfullendt. Det som gjør at Lysglimts Twitter-meldinger ikke er satire er at de hverken har vidd eller andre estetiske kvaliteter. At flere av utsagnene Antirasistisk senter viser til er rasistisk og voldsforherligende kan det ikke være noe tvil om. Jeg oppfatter at Lysglimt i ettertid later som det bare er metaforer og poesi. Hans angivelige «sanndruelighet» gir jeg dermed ikke mye for.
- Markedsfører gjødsel som jorbær
Ifølge Østberg inngår det gjerne en moralsk hensikt med satiren om å blottstille menneskelig dumhet, ondskap, lastefullhet og maktmisbruk med latterliggjøring, ironi og sarkasme som virkemidler.
– På sitt beste har satiren bidratt til maktbalanse ved å stikke hull på oppblåste pompøse makthavere som gjerne ikler seg religiøs autoritet, forlanger å bli dyrket og ikke tåler kritikk. Men satiren har også i perioder stilt seg i maktens tjeneste og sparket nedover.
Østberg eksemplifiserer dette ved å vise til nazistenes antisemittiske propaganda før og under krigen.
– Deres propaganda inkluderte også bruk av satire. En satire som tilrettela for folkemordet ved å avhumanisere en hel folkegruppe. At noe er satire gjør det altså ikke i seg selv til moralsk høyverdig.
– Antirasistisk senter sier budskapene er hat, ikke satire. Men bygger ikke satire på en form for hat mot den eller det som rammes av satirikerne?
– Det er riktig at hat kan være en viktig drivkraft bak satire, men hat alene gjør selvfølgelig ikke et utsagn satirisk. Da kunne en hvilken som helst fotballpøbel smykke seg med tittelen satiriker. Det som helt mangler hos Johansen er den foredlingsprosessen som gjør at hatet omdannes til et kunstnerisk uttrykk som gir estetisk nydelse, vekker latter og stimulerer til meddiktning og egen tenkning. Gjødsel er nødvendig for å frembringe gode jordbær. Men Lysglimt tilbyr oss å spise gjødselen sin i ubearbeidet form, samtidig som han markedsfører det som jordbær.
– Satiren blir mer alvorlig
Østberg har i mange år forsket på bruken av satire, og fikk nylig publisert sin forskningsartikkel «Satirens janusansikt: Maktkritikk og maktkonservering», i Arr - idéhistorisk tidsskrift. I artikkelen tar han blant annet for seg bruken av satire i Norge på deler av 1800-tallet, som han mener var mye mer omstendelig enn satiren vi ser i dag.
– Den henvendte seg til et mindre publikum, og forutsatte til dels betydelig dannelse for at man skulle få den med seg. 1800-tallets nordmenn hadde et adskillig hardere liv enn oss og var ganske annerledes preget av religiøst alvor. Det ga mindre spillerom for satire.
Historikeren påpeker at dagens satire på mange måter er mer alvorlig, til tross for at verden er blitt et tryggere og bedre sted å leve for de aller fleste.
– Det er et paradoks at den offentlige debatten, ikke minst i innvandringsspørsmålet, preges av et tyngre alvor enn tidligere, selv om våre liv stadig blir enklere og mer behagelig. Striden om Muhammed-karikaturene og angrepene på Charlie Hebdo viste hvordan satire skapt i en kulturell kontekst nå formidles til en helt annen kontekst på et øyeblikk, og kan utløse rasende reaksjoner. I en globalisert verden formidles nyheter og bilder med lysets hastighet og skaper en illusjon om en felles offentlighet eller felles kultur. Men kulturen utvikler seg i realiteten i et mye langsommere tempo, og resultatet blir voldsomme kulturkonflikter. Derfor er satire blitt dødsens alvorlig på en annen måte enn tidligere. Samtidig har maktkritisk satire alltid løpt en risiko.
Likevel mener Øsberg at satirens rolle i et demokratisk samfunn er høyst aktuell.
– Den beste satiren får tilskueren til å le både av seg selv og av den som er direkte målskive for satiren. Man innser at man selv på et vis er delaktig, simpelthen i kraft av å være menneske, i mye av den dumhet som man ler av. Folk som er i stand til å le av seg selv vil som oftest være mindre tilbøyelige til maktmisbruk, fanatisme og hat.