Ada fra visuell kommunikasjon ved PLU i Tacoma, Washington

Jeg heter Ada og går nå mitt siste semester på Bachelor i Visuell kommunikasjon. Jeg har alltid visst at jeg ville til utlandet i en kortere periode. Planen var egentlig å ta en hel grad i Storbritannia, men så kom Brexit og Corona og jeg endte opp med å holde meg her i Norge og dro et semester på utveksling i stedet!

Jeg var på utveksling ved Pacific Lutheran University i Tacoma, Washington.

Jeg brukte mye tid og energi på å finne ut av hvor jeg ville reise. De viktigste kriteriene for meg var pris, relevante emner og mulighet til å drive med idretten min under oppholdet. I utgangspunktet har jeg alltid ønsket å dra på utveksling til Canada, men det var ikke et av landene mitt studieprogram kunne tilby som utvekslingssted. Jeg vurderte Australia, men konkluderte med at det ble for dyrt. Derfor begynte jeg å snuse på USA og så at det var landet som samsvarte mest med kriteriene mine. Mitt studieprogram tilbyr utveksling ved flere utdanningsinstitusjoner i USA, men jeg valgte PLU fordi de hadde spennende emner, jeg fikk lov til å være med på friidrettslaget og på grunn av den fine naturen i Washington. I tillegg ligger PLU bare noen timer fra Canada!

PLU organiserte gratis henting av oss nye internasjonale studenter fra flyplassen. Det var veldig deilig å slippe å finne ut av kollektiv transport med masse bagasje og etter mange timer reise. De internasjonale studentene flyttet inn noen dager før de amerikanske og det ble organisert egen International Student Orientation før den «vanlige» med de amerikanske studentene. Den internasjonale gjengen var ikke så stor, så det var gode muligheter for å bli kjent med andre internasjonale. Under International Student Orientation ble det organisert turer til Target og legekontor for de som trengte det, i tillegg til sosiale aktiviteter.

Orientation for de amerikanske studentene hadde litt mer foredrag, seremonier og informasjon, men også et bredt utvalg av aktiviteter: blant annet teater-forestillinger av PLU-studenter, tur til museum, topptur og amerikansk fotball-kamp. Ganske likt som fadderuka i Norge, bare uten alkohol. Generelt opplevde jeg at det var mange aktiviteter å velge mellom og lett å bli kjent med andre fordi amerikanerne var utadvendte og gode på small talk.

Som de fleste amerikanske universitet, kunne du finne alt du trengte på campus og det var gratis! PLU hadde treningssenter, flere innendørs haller, svømmebasseng og så å si alt av sportslige arenaer. De hadde også masse ulike idrettslag (jeg fikk som sagt lov til å være på friidrettslaget), men også andre klubber som drev med idrett uten konkurranse. Som Student Athlete hadde jeg også tilgang på idrettsleger, ernæringsfysiolog og fysioterapeuter. De hadde også et helsesenter med lignende tjenester som SSN.

På campus var det også et kapell som ble brukt til blant annet teaterforestillinger, konserter og foredrag, et konserthus, stort bibliotek med ressurser, «pantry» med gratis mat og et skandinavisk senter som ble drevet av amerikanere med skandinaviske røtter. Her engasjerte jeg meg litt under semesteret og var blant annet med på en norsk julegudstjeneste.

Det fantes et par ulike spisesteder på campus: dining hall, en liten butikk/café og en annen café. Rett utenfor campus var det også en gate med masse restauranter og PLU driftet en av disse.
Før semesteret startet, kjøpte jeg en «meal plan». Den inkluderte et visst antall «dining dollars», samt inngang til middag hver dag. Dining dollars funket som «vanlige penger» og kunne brukes på alle spisestedene, samt i dining hall under frokost og lunsj. Middagen i dining hall derimot, var gratis og buffé med min meal plan. Det fantes et par ulike planer å velge mellom, men ettersom jeg ikke ante hvordan prisene kom til å være holdt jeg meg til den planen man automatisk ble tildelt.

PLU var en relativt liten campus, og det kunne man merke på åpningstidene. Treningssenteret åpnet for eksempel ikke før 11 på hverdager, og det passet dårlig med min timeplan og min preferanse om å trene på formiddagen. Middagen varte bare fra 17-20, så jeg fikk noen ganger dårlig tid til å rekke den ettersom jeg kunne ha forelesning til 17:15 og deretter skulle trene. Det var dessuten ikke middag i det hele tatt på lørdager. Men med planlegging og etter litt tilvenning, fant jeg ut av hvordan jeg skulle løse dagene mine. Maten var ellers veldig god, og de hadde et stort og variert utvalg!

Jeg bodde i «dorm» på campus. PLU hadde mange ulike dorms, i tillegg til «learning communities» jeg måtte velge mellom da jeg søkte bolig. I tillegg måtte jeg velge om jeg ville bo alene, med roommate eller i leilighet. Basert på preferansene, ble jeg plassert der det var ledig.

Jeg endte opp med å bo i Kreidler Hall og i International Learning Community, selv om dette egentlig var ganske langt ned på lista mi og jeg senere fant ut at det var ledige rom der jeg egentlig ville bo. Jeg hadde nok fått flytte, men Kreidler lå rett ved siden av bygget jeg hadde alle forelesninger så jeg bestemte meg for å bli. Kreidler var et av de eldste byggene, og det kunne man merke. Det var ganske slitent og nesten ingen vil bo der, men samtidig betydde det at det var relativt stille der. Det betydde også at jeg ikke fikk roommate, selv om jeg egentlig søkte om det siden det var billigst. Jeg er veldig glad for akkurat det, for jeg sov nemlig ikke så godt under oppholdet på grunn av tynne vegger og naboer som bråka både seint og tidlig. Jeg hadde sovet enda dårligere hvis jeg hadde måttet forholde meg til en annen person inne på rommet mitt også. Madrassene var også ekstremt ubehagelige så jeg gikk til innkjøp av både overmadrass og ørepropper.

Ellers var det felles oppholdsrom med langbord, sofaer og tv, kjøkken med komfyr, kjøleskap, fryser og mikro, felles bad i hver etasje og vaskerom i kjelleren med gratis vaskemaskin og tørketrommel. Hver learning community hadde også en «resident assistant» som hjalp deg hvis du for eksempel hadde glemt nøkkel, og arrangerte sosiale aktiviteter jevnlig.

Norge og Washington hadde ganske like priser ettersom vest-kysten av USA er et relativt dyrt område. Taxes, fees og tips som kommer i tillegg, glemte jeg ofte å legge inn i utregninga før jeg skulle betale. Det var dog vanlig og akseptert å ikke gi tips når man betalte før man fikk det man betalte for. Å kjøpe takeout var derfor ikke så dyrt. I tillegg er jo alt større i USA, så man fikk ofte mer for pengene i USA enn i Norge selv om prisene var ganske like.

Jeg betalte ca. 31 000kr for bolig, 32 000kr for meal plan (100% det jeg synes var dyrest i forhold til hvor mye jeg bruker på mat hjemme i Norge) og 9000kr på diverse avgifter til PLU. Flybillett kosta meg ca. 8000kr tur/retur. Jeg valgte også å kjøpe ANSA sin forsikring i stedet for å bruke PLU sin, så det kostet også rundt 8000kr. Disse utgiftene var omtrent samme summen som jeg fikk av Lånekassen, så kom opplevelser og reiser i tillegg.

De fleste turene jeg gjorde gjennom semesteret, gjorde jeg i regi av en forening ved PLU som heter Outdoor Rec. De organiserte en tur stort sett hver helg som kostet rundt 150kr. Dette inkluderte transport og litt snacks, så det var en veldig grei, rimelig og ikke minst sosial løsning for å se store deler av Washington. Selv om det egentlig var en frilufts-klubb, opplevde jeg de fleste turene som lavterskel og de organiserte også et par dagsturer til byer.

Selv om ikke USA akkurat er kjent for å ha bra kollektiv transport, var det ikke så verst i området jeg var. Det gikk et par ulike busser hver halvtime og det kosta bare 2 dollar. I tillegg hadde skolen et samarbeid som gjorde at man kunne kjøpe busskort med ubegrensede turer i ett år, til 10 dollar. Dette busskortet kunne man også bruke i Seattle, så det var veldig praktisk de gangene jeg reiste dit med kollektiv transport. Seattle hadde veldig bra kollektiv transport, så der var det faktisk lettere å komme seg rundt til fots og med kollektivt.

Amerikansk kultur er ikke så forskjellig fra norsk kultur, men det var jo selvfølgelig noen ulikheter. En stor forskjell er jo å dele rom med noen og ikke ha et privat sted du kan vær i fred (selv om jeg slapp unna dette). En forskjell jeg opplevde var meal planen og å spise alle måltider i kantina. Det var tidsbesparende og litt deilig å slippe å lage mat, men på den andre siden også slitsomt å forholde seg til åpningstider, beregne hvor mange dining dollars jeg kunne bruke og å ikke kunne bestemme selv hva jeg ville ha. Selv om maten var veldig god, kan man nok diskutere kvaliteten på det som ble servert. Kroppen min var ganske sliten mot slutten av oppholdet. Om det skyldes maten, dårlig søvn, økt treningsmengde eller at jeg hadde det for gøy og sosialt, er ikke godt å si. Verdt det var det hvert fall uansett!

En annen ting jeg ikke var klar over, var hvor utrygt det faktisk er i USA. Jeg visste jo at Norge er et trygt land, men var ikke forberedt på at det genuint var farlig for kvinner å gå alene i USA. Alle ble også anbefalt å ikke gå alene etter sola har gått ned – også inne på campus ettersom det ikke var en lukka campus. Jeg havnet aldri i farlige situasjoner, men kjente meg ikke trygg på samme måte som hjemme i Norge. Fyllekjøring er heller ikke uvanlig eller sett ned på i like stor grad som i Norge, og promillegrensa er dessuten 0.8.

Å snakke på engelsk ble jeg fort vandt til og opplevde aldri som et problem. Innleveringene jeg hadde på studiet krevde sjeldent at jeg skrev akademiske tekster, så å skrive på engelsk slapp jeg unna. Ellers opplevde jeg amerikanerne som utadvendte og høflige, men noen ganger kunne det virke litt påtvunget og vanskelig å vite om folk var genuine.

En siste kulturforskjell er selvfølgelig at de bruker andre måleenheter enn Europa. Jeg brukte flittig Google for å konvertere, men ble aldri klok på hvor mye lbs og inches egentlig er. Som design-student tok det meg også flaut lang tid før jeg innså at USA ikke bruker A-format i papirstørrelse (det bruker «Letter» i stedet for A4) XD.

Jeg tok fire emner ved PLU: 3D Design, Ceramics, Graphic Design 3 og Photography 2: Digital Photography. Nesten alle emnene jeg tok var litt mer kunstnerisk retta enn hva jeg er vandt med fra graden i Norge, men det gjorde meg ingenting. I tillegg var de mer fysiske, men også dette trivdes jeg godt med. Var veldig deilig å jobbe med henda og ikke bare sitte stille foran skjerm hele dagen.

Alle emnene hadde obligatorisk oppmøte, hvor fravær kunne trekke deg ned i karakter. Det varierte dog i hvor stor grad de ulike foreleserne fulgte opp dette. Så og si alle forelesningene mine gikk ut på å jobbe med prosjekter, så det var sjeldent noe teori. Det betydde også at jeg ikke hadde noe pensum og slapp å bruke penger på det.

I alle emnene hadde vi jevnlig «critiques» hvor man presenterte prosjektet sitt foran klassen og deretter fikk tilbakemeldinger fra både foreleser og medstudenter. Her ble man også vurdert etter hvor mye man bidro til å gi tilbakemeldinger til andre studenter. Vi hadde også «finals week» hvor man hadde sin avsluttende eksamen som teller mest, ettersom de ulike oppgavene gjennom semesteret prosentvis bidrar til sluttkarakteren. Mine finals var egentlig bare den siste oppgaven vi jobbet med for semesteret, så sånn sett hadde jeg ikke noe egen eksamensperiode.

Jeg opplevde at arbeidsbelastningen var lavere i USA enn i Norge. Selv om vi hadde mange oppgaver, var de ikke så store og det skulle ikke så mye til for å få en god karakter. På den andre siden var det mindre fleksibelt enn i Norge med tanke på obligatorisk oppmøte og innleveringer/forelesninger som minner mer om videregående skole her hjemme. Heldigvis hadde jeg fri på fredager og dro blant annet til Seattle, Canada og på roadtrip i langhelgene.

Jeg er veldig fornøyd med alle emnene jeg tok i USA og fikk med meg masse ny og annerledes kunnskap (og en koffert full av all keramikken jeg hadde laget). Jeg opplevde også at foreleserne mine var kompetente, og det var lett å bli sett og få hjelp ettersom klassene var relativt små.

Flere ganger i løpet av prosessen lurte jeg på om utveksling kom til å bli verdt det. Jeg var bekymra for om jeg kom til å få meg venner (spoiler: jeg skal tilbake i 2027 som brudepike til en av de jeg ble venn med under oppholdet), og jeg dro til USA i en tid med mye usikkerhet. Alt ordna seg til slutt og jeg er så glad for at jeg ikke mista motet underveis. Mitt semester på utveksling var enda bedre enn jeg så for meg! Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk oppleve nordvest-kysten av USA, alle de flotte menneskene jeg traff og for at jeg fikk vokse som person. Hvis du vurderer å dra på utveksling, tror jeg du kommer til å kjenne deg igjen i min opplevelse og få en fantastisk tid uansett hvor du drar!

Kontakt meg gjerne på e-post eller Instagram:
adawesterlund@gmail.com
@adawesterlund