Praksis for vernepleie ved Ilula i Tanzania

Lene studerer vernepleie ved USN og under hennes siste praksisperiode i utdanningen reiste hun for å ta praksis i Ilula som ligger i Iringa provinsen i Tanzania.

"Grunnen til at jeg valgte praksis i utlandet var å få et annet perspektiv på mitt eget liv, i tillegg få se kulturelle forskjeller mellom Norge og Tanzania."

I forkant av oppholdet visste jeg lite om Ilula og IOP, så da jeg dro fra Norge hadde jeg egentlig ingen anelse om hva jeg gikk til. Jeg og tre andre medstudenter ble tatt godt i mot etter en ti timer lang kjøretur fra Dar es Salaam til Ilula. Jeg var redd kjøreturen kom til å bli problematisk, men når alt er så nytt rundt deg, går tiden mye fortere enn man tror. Vi kjørte blant annet gjennom Mikumi nasjonalpark, så vi fikk også sett blant annet giraffer, sebraer og elefanter på veien.

Ved Ilula Orphan Program som også er et barnehjem, bodde det rundt 30 jenter fra fem til 15 år. Bygget er delt opp slik at en del er rom for frivillige og studenter og en annen del er rom for jentene. I og med at man bor sammen 24 timer i døgnet, får man et godt samhold. Man blir en stor familie. Jeg har definitivt fått meg venner for livet.

I og med at Ilula ligger ca. 1500 meter over havet midt i landet, er klimaet varmt, men tørt. Det vil si at man kjenner sjelden på utholdelig varme, i forhold til f.eks. Dar es Salaam hvor klimaet er mye fuktigere. En annen viktig detalj er at man må gå med klær som dekker skuldre og knær. Pass derfor godt på at du tar med deg løse og luftige klær. På forhånd trodde ikke jeg at jeg kom til å være to måneder i Tanzania utenom å bade, men der tok jeg feil. Dusjen eller regnet er den eneste måten å avkjøle seg på. I forkant av oppholdet ble vi anbefalt og ikke ta med for mye mørkt tøy fordi myggen tiltrekkes av det. Jeg merket svært lite til myggen, selv om jeg brukte en del mørkt tøy. Så lenge du er flink til å bruke myggspray, så går det helt fint. I tillegg blir hvitt tøy ofte gult på grunn av vannet. Maten vi fikk servert var som regel ris og poteter. Jeg tror ikke det gikk en eneste dag uten at vi fikk en av tingene.

Jeg fikk se en helt annen kultur enn den norske. Tanzanianerne er alltid hyggelige og slår gjerne av en prat med fremmede, og dersom du setter deg ved siden av en tanzanianer på bussen har du fått en ny venn i løpet av få minutter. Det er definitivt en stor forskjell fra oss nordmenn. Tar du bussen i Norge vil gjerne alle ha et sete hver og ingen ønsker kontakt med hverandre. Det var godt å være en del av et samfunn hvor ikke alle har nesa ned i telefonen hele tiden. Det gjorde at man ble mer bevisst på ting som skjedde rundt deg.

Organisasjonen som jeg hadde praksis hos heter Ilula Orphan Program, også kalt IOP. Organisasjonen er tilsluttet metodistkirken i Tanzania og driver bistandsarbeid. Med støttespillere fra Norge, USA, Nederland, Danmark, Sverige, Italia, Tyskland og Luxemburg, har IOP utviklet seg til å bli en avgjørende ressurs for å bekjempe fattigdom, hiv og aids i lokalsamfunnet. Et viktig arbeid er å både gi foreldreløse og fattige barn støtte til utdannelse og skolegang.Som student blir man fulgt svært godt opp på IOP. Vi hadde en fantastisk veileder som fulgte oss hver eneste dag, i tillegg til to andre ansatte som var med på å sette opp planen vår. Vi hadde stor innvirkning på hva vi ønsket å ta del i.

I og med at IOP er en kristen organisasjon er det morgenbønn hver dag klokka halv åtte. Her samles alle de ansatte, frivillige og studentene for å synge og starte dagen sammen. Deretter spiste vi frokost fra klokka åtte til ni sammen med de frivillige. Fra klokka ni til ett hadde vi opplegg. Da dro vi ut til ulike instanser, som f.eks. sykehus, skoler, barnehjem osv. Vi fikk snakke med leger, politimenn, sykepleiere osv. Klokka ett spiser man lunsj, og frem til sju har man fritid til å gjøre det man vil. Vi brukte store deler av fritiden vår sammen med jentene som bodde på IOP. Etter middag som er klokka sju, spilte vi alltid kort sammen med noen av de ansatte og frivillige. Dette ble alltid en hyggelig samling før jentene sang nattabønn hver kveld klokka ni.

Læringsutbytte jeg fikk var enormt.

Jeg har vokst mye som person etter denne praksisen, og tror helt klart jeg klarer å sette mer pris på å være norsk nå enn før. Jeg visste virkelig ikke hva fattigdom var før jeg så det med egne øyne. Realiteten gir deg et slag i trynet.

Dersom du ønsker å teste deg selv og være en del av et skikkelig antropologisk feltarbeid, så anbefaler jeg deg virkelig å dra! Hadde jeg fått muligheten, hadde jeg definitivt gjort det igjen.