Sofie fra trening, ernæring og helse i Monterey Bay

Jeg heter Sofie Westerby Granrud, er 24 år og kommer fra Langhus. Jeg studerer trening, ernæring og helse ved USN i Vestfold. På fritiden bruker jeg mest tid på alt som innebærer fysisk aktivitet.

Jeg har alltid hatt en drøm om å bo i USA. Da jeg fant ut at jeg kunne reise på utveksling til USA i 5. semester, satte jeg meg et mål allerede før studiestart: Jeg skulle til Monterey Bay i California. Dit skulle jeg. For å få det til, hadde jeg to jobber ved siden av studiene for å spare nok penger. Samtidig pendlet jeg fra Oslo for å delta i undervisning. Det ble hektisk, men gjennomførbart – og med innsatsen jeg la ned, klarte jeg det, selv om jeg møtte mange utfordringer underveis.

Jeg søkte på CSUMB (California State University, Monterey Bay) fordi jeg ønsket å bo nær stranden og oppleve et varmere klima enn Norge om høsten. Monterey Bay har et stabilt og behagelig klima – litt som en norsk sommer på sitt beste. I tillegg tilbyr skolen et bredt spekter av aktiviteter og studentgrupper, som yoga, løpe- og sykkelgrupper, klatring, surfing, fotball, sying, spill- og lesegrupper – og mye mer. Skolen hadde også emnene jeg ønsket å fordype meg i innenfor studieretningen min. Og helt ærlig: Hva blir bedre enn lunsj på stranden etter forelesning – og en volleyballøkt i sola?

Amerikanere oppleves ofte som veldig imøtekommende og serviceinnstilte, og det merket jeg allerede fra start. Innsjekk, nøkkelkort og praktisk informasjon gikk smertefritt, og vi fikk både omvisning på campus og i området. Vi hadde også en egen app der vi kunne registrere oss og melde oss på aktiviteter – ikke bare den første uken, men gjennom hele semesteret. Det var alt fra campusomvisning og ulike utflukter, til tilbud om surfing, dykking, klatring, løping, hikes, yoga, klubber, utekino og gratis servering med kakao og donuts. Vi kunne også samle poeng gjennom deltakelse, som ga fordeler i enkelte klasser og aktiviteter. Det var et helt annet opplegg enn det jeg er vant med i Norge.

Ved oppstart ble vi internasjonale studenter samlet i et auditorium sammen med rundt 150 studenter fra hele verden. Vi fikk en fin velkomst med blant annet merch og handlenett, og ble delt inn i grupper for å bli kjent. Vi fikk også grundig informasjon om skolens regler og viktige lover og hensyn i USA. Andre dag var det et opplegg som het “The Plunge”: Vi ble kjørt i puljer til stranden i Monterey, badet, og så grillet vi s’mores (marshmallows og sjokolade). Etterpå fikk vi omvisning i Monterey.

De ansatte var veldig engasjerte og syntes det var stas å ha internasjonale studenter. Studentene var også nysgjerrige, men jeg opplevde at det ikke alltid var like enkelt å bli skikkelig kjent. Jeg fikk derfor flest venner fra Skandinavia. Den amerikanske kulturen kan oppleves litt mer lukket og overflatisk i starten. Foreleserne mine var blant de beste: unge, tydelige og direkte. De sa hva de forventet, viste hensyn til internasjonale studenter, men var også strenge – spesielt på frister og kommunikasjon utenom undervisning. Samtidig var International Office veldig tydelige på at vi kunne kontakte dem så ofte vi trengte. Det var betryggende.

Campus hadde det meste man kan tenke seg. Det var to treningssentre for styrketrening: ett for alle studenter som var åpent nesten hele døgnet, og ett tilknyttet idrettslag med noe kortere åpningstid. Begge var nyoppussede og fine. I tillegg var det dansesaler, basketballbaner inne og ute, volleyballbane ved campus, gode turmuligheter i nærområdet og tilgang til klatreområder. Skolen tilbød også utstyrsutleie, sykkelturer, dykke- og surfekurs, utendørs svømmehall, baseballbane og amerikansk fotball. Det var utrolig mye aktivitetstilbud, og det meste var gratis.

Når det gjelder mat, var det en egen bar på campus, men aldersgrensen i USA er 21 år, og mange studenter var 18–19. Man får også en meal plan avhengig av hvor man bor. Bor man på campus er kjøkkenmulighetene begrenset, og da er det vanlig å ha matplan som dekker frokost, lunsj og middag. Det kostet en del, men gjorde hverdagen praktisk. Kantinen var stor og hadde mye typisk amerikansk mat som pizza, pasta og friterte burgere. Det fantes også sunnere alternativer, men her var det absolutt forbedringspotensial – selv om det ble litt bedre utover semesteret. Jeg hadde et lite felleskjøkken i blokka og kjøpte etter hvert eget kjøkkenutstyr for å lage mer mat selv. Senere ble jeg kjent med flere internasjonale studenter, og det ble både enklere og hyggeligere å lage mat sammen.

Skolen hadde også mange rådgivningstilbud innen fysisk og mental helse, studieveiledning, økonomi, bolig og ulike støttetjenester. Biblioteket og lesesalene var nesten åpne hele døgnet, med bibliotekarer tilgjengelig store deler av tiden. Det var mange grupperom, ulike etasjer og store vinduer – perfekt for å sitte og lese mens solen gikk ned.

På campus var det også café, Starbucks, burgersted, sushi/poke, meksikansk og asiatisk mat. Og utenfor campus var det kort vei til Target, Chipotle – eller et tastetrykk unna med Uber Eats.

Boligprosessen var stressende. Jeg skulle først bo i kollektiv med andre skandinaviske jenter, omtrent 15 minutter unna campus, fordi det var fullt på campus. Men bare noen dager før avreise fikk vi likevel plass på campus – bare fordelt på ulike bygg. Det var veldig stressende å ikke vite sikkert hvor man skal bo bare tre dager før man reiser, men alt ordnet seg.

Jeg bodde på North Quad og delte en “dorm” med seks andre amerikanske jenter i alderen 18–20 år. Jeg delte soverom med en meksikansk jente. Det var uvant i starten, men med ulike timeplaner fikk vi det til å fungere. Vi delte to bad, og hadde kort gangavstand til campus, skoleområdet og et shoppingområde. Selve bygget var ganske gammelt, og noen av skolefasilitetene også. Campusområdet var tidligere en militærbase fra 1970-tallet, så det var tydelig på noen bygninger.

Utveksling i USA er dyrt. Jeg betalte rundt 60 000 kr i studentavgifter, og omtrent 50 000 kr for bolig i løpet av fire måneder – for et rom på rundt 20 kvm.

Drikkevarer og fastfood var billigere enn i Norge, mens sunnere mat ofte var dyrere. Matbutikkprisene var ganske like Norge. Offentlig transport og Uber var litt billigere. Restaurantpriser varierte mye, men var ofte ganske likt som hjemme. I tillegg var kursen rundt 11 kr per dollar, og det kommer ofte ekstra avgifter i USA. Bare en boligsøknad kunne koste rundt 2000 kr, og endringer/avslutning kunne gi nye gebyrer. Skatt og tips kommer også ofte i tillegg.

Jeg opplevde et stort kultursjokk da jeg kom – og også et omvendt kultursjokk da jeg kom hjem. Jeg har vært i USA før, men aldri kommet så tett på hverdagslivet som nå. Monterey er et fantastisk sted å bo, med nydelig natur og dyreliv – alt fra sjøotere, hvaler og delfiner, til pelikaner, seler og mer. Området er roligere og mindre hektisk enn mange andre steder i USA, og solnedgangene i Monterey Bay føltes nesten uvirkelige. Det er som om tiden stopper litt opp.

Samtidig må jeg også nevne at det ikke er “bare bare” å bo i USA. Lovene og sikkerhetsbildet er annerledes. Det er lov å bære våpen, og det var to episoder i området med skyting, som gjorde at vi måtte holde oss på campus. Det var skummelt å oppleve. Samtidig hadde skolen gitt oss mye informasjon om hva vi skulle gjøre i ulike nødsituasjoner, og det gjorde at jeg følte meg litt tryggere. Det kan skje mye overalt, men det var likevel en påminnelse om at hverdagen i USA kan være annerledes.

Ellers la jeg godt merke til servicekulturen: folk er ofte veldig hyggelige, høflige og spør hvordan du har det. Tips forventes på serveringssteder. Mange tjenester er tilgjengelige døgnet rundt, og i matbutikken pakker de ofte varene for deg. Kommunikasjonen var lett, og det var enkelt å komme inn i “det amerikanske” etter hvert.

En uvant ting for meg var at man i noen sosiale settinger ofte ble spurt om hvilke pronomen man bruker. For meg føltes det irrelevant, men det sier også noe om kulturen og fokuset på identitet i enkelte miljøer. Jeg ble også overrasket over hvor mange som aldri hadde reist utenfor California, og til og med hvor få som hadde reist utenfor USA. Reisekulturen er annerledes enn i Norge, hvor mange reiser så ofte vi kan. Samtidig har oppholdet gjort meg mer takknemlig for hvor heldige vi er i Norge – både med utdanning, trygghet og arbeidsforhold.

Skolesystemet var også ganske annerledes. Jeg hadde undervisning nesten hver dag, noen ganger lange økter uten pause, og fri på fredager. Samtidig forventet jeg mer av kvaliteten, siden utdanningen er så kostbar. Noen forelesninger gikk tregt, og læringsutbyttet ble lavere enn jeg er vant til i Norge. Det var også mye innleveringer og tester, ofte på papir, og ikke alle lærere brukte Canvas, noe som kunne være forvirrende.

Jeg hadde fem emner, alle på engelsk: grunnleggende ernæring, rehabilitering, kvinnehelse i u-land, styrketrening, og et nettbasert kurs om mental helse og generell helse (“wellness”).

Det var en del skolearbeid, spesielt i starten, med mange innleveringer (ofte 5–7 i uken). Det var kortere dager, men jevnere, og vi gikk ofte gjennom et helt kapittel i løpet av én time – uten pauser. I emnet om kvinnehelse hadde vi nesten presentasjon hver uke, så jeg fikk virkelig utfordret meg på det. Det var flere prøver/eksamener i hvert emne, og man måtte jobbe mer kontinuerlig for å henge med. Fristene var korte, og det var strengt med sene innleveringer. Foreleserne var flinke og tydelige. Det overrasket meg likevel hvor stor forskjell det var på studentkulturen: mange kom for sent, var lite forberedt og satt mye på mobilen i timene.

Vil jeg anbefale utveksling? Ja – uten tvil. Ikke fordi det alltid er lett, men fordi det er verdt det. Og fordi du bare lever én gang.

Utveksling utfordrer deg på måter du ikke kan forberede deg på. Du blir mer selvstendig, tryggere på deg selv og mer åpen for nye mennesker, kulturer og perspektiver. Det kommer øyeblikk som er tøffe, hvor du savner hjemme og det som er kjent, men det er nettopp disse øyeblikkene som gjør at du vokser mest. Jeg tror ikke du kommer til å angre på at du dro. Det du kan angre på, er å ikke ha tatt sjansen. Utveksling er en mulighet som ikke kommer igjen på samme måte, og hvis du har den – bruk den. Reis mens du kan, før ansvar, forventninger og hverdagen tar over.

For meg har utveksling gitt minner, vennskap og erfaringer jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Selv om det gjør vondt å komme hjem, er jeg utrolig takknemlig for at jeg dro. Jeg kom hjem forandret – sterkere, modigere og mer klar for fremtiden.

Hvis du vurderer utveksling, vil jeg si én ting: Gjør det.
Lev. Opplev. Tør.
Det er bedre å komme hjem med savn i hjertet enn å sitte igjen med spørsmålet: Hva om?

Det vanskeligste med utvekslingen min var ikke å reise til USA. Det var å komme hjem. Utvekslingsturen min ble en opplevelse jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Da jeg reiste til California visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, men allerede de første dagene skjønte jeg at dette kom til å bli noe helt spesielt. Jeg savner hverdagen. Folkene. Frihetsfølelsen. Varmen – og følelsen av at noe alltid skjer. I USA føltes livet aktivt og levende, som om jeg hele tiden var midt i noe. Nye møter, nye mennesker, nye muligheter. Jeg savner kulturen, stranden, solnedgangene og livet der. Selv de små tingene betyr alt nå: Å sitte på stranden med vennene mine etter en treningsøkt, kjøpe en iskaffe og bli sittende til solen går ned. Ikke noe hastverk – vi levde i øyeblikket. Jeg gjør mye av det samme i Norge nå. Jeg trener, jeg studerer, jeg lever videre – men det er ikke det samme. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på at jeg er her, og det gjør vondt å vite at det jeg ønsker meg mest, er så langt unna.

Utvekslingen ga meg også en følelse av frihet. Jeg fikk støtte fra Lånekassen og kunne reise rundt, oppleve nye steder og ta valg på egen hånd. Men friheten handlet om mer enn penger og reiser. Den handlet om hvem jeg ble. Jeg har vokst, lært, feilet, prøvd og stått i det. Den versjonen av meg som kom hjem er sterkere, tryggere og mer klar for alt. Jeg har fått mer mot til å prøve nye ting, og til å kaste meg ut i ting uten å tenke meg om to ganger.

USA var ikke bare et utvekslingsopphold. Det ble et hjem. Og uansett hva folk sier at jeg burde gjøre videre, vet jeg én ting sikkert: Jeg skal tilbake. Jeg sitter igjen med stor takknemlighet og ydmykhet – for muligheten, for minnene og for menneskene jeg møtte. En stor takk til alle nære som har støttet meg i prosessen.

Hvis jeg skulle oppsummere opplevelsen min i én setning, er det dette:
Jeg ville gjort det igjen – uten å nøle.
Så hva venter du på?


Instagram: sofiegranrud
sofiegra@online.no