Hva er recovery?
Det grunnleggende i recovery er personens egenopplevelse av sine vansker og livsutfordringer. Disse erfaringene må anerkjennes og legges til grunn for forståelser, kunnskapsdannelse, samarbeid og ulike praksiser i tjenestetilbudene. Det innebærer en menneskeliggjøring av uttrykk og væremåter – til forskjell fra sykeliggjøring. Mennesket og menneskelige erfaringer må bli forstått i den sosiale, kulturelle, biologiske og materielle kontekst de finner sitt uttrykk. Personers erfaringer med recovery - det å komme seg - som prosess i samspill med ulike sosiale nettverk og hjelpere er viktig kilde til kunnskapsdanning. Personer som har egenerfaring med psykisk helse- og rusproblemer – og deres pårørende - har i en årrekke vist at de «kommer seg» – med eller uten støtte og behandling. Forskning og forløpsstudier over mer enn 60 år har dokumentert at majoriteten av personer med psykisk helse og rusvansker opplever bedring i sin livssituasjon. Kunnskap om recovery må ses i sammenheng med de senere års utvikling av lokalbaserte tjenester og nedbygging av institusjonene. Recovery må forstås i lys av sterkere fokus på brukermedvirkning og menneskerettigheter innen psykisk helse og rusfeltet.
Utvikling
Recovery som begrep, kunnskaps- og forskningsfelt og praksiser har gradvis utviklet seg innen psykisk helse- og rusfeltet i Norge de siste tjue årene. Internasjonalt har recovery en betydelig lengre historie som startet med fokus på menneskerettigheter generelt og rettigheter til meningsfulle psykiske helsetjenester spesielt.
Recovery ved senter for psykisk helse og rus
Hos oss forstås recovery som en personlig, sosial og fremtidsrettet livsprosess, og som en samarbeidsprosess. Recoveryforskningen består både av systematisk kunnskapsutvikling om erfaringer med fenomenene rus- og psykisk helseproblemer, om hva som kan bidra til et meningsfullt og verdig liv og hva recoveryorienterte praksiser kan innebære. Recoveryorientering innen helse- og velferdstjenestene innebærer en radikal omorganisering. Det innebærer en utvidelse av kunnskapsgrunnlaget, andre fagpersonroller og personalsammensetninger, samt å forstå, synliggjøre og arbeide med forhold som representerer barrierer for personens livsprosesser. Det kan være feilmedisinering, stigma, krenkende språk og forhold i tjenestene, fattigdom, utestenging fra lokalmiljø og arbeidsliv og brudd på menneskerettigheter.