Innen Senter for psykisk helse og rus (SFPR) forstås recovery som en personlig, sosial og fremtidsrettet livsprosess, og som en samarbeidsprosess. Recoveryforskningen består både av systematisk kunnskapsutvikling om erfaringer med fenomenene rus- og psykisk helseproblemer, om hva som kan bidra til et meningsfullt og verdig liv og hva recoveryorienterte praksiser kan innebære.
SFPR arbeider for å:
- Fremme kunnskap om personers erfaringer med recovery.
- Fremme kunnskap om recoverystøttende omgivelser og meningsfulle fellesskap
- Fremme kunnskap om levekår, tilhørighet og menneskerettigheter
- Fremme kunnskap om samarbeidspraksiser som bidrar til deltakelse, sosial inklusjon og demokratisering i og av psykisk helse- og rusfeltet.
- Fremme kritiske og mangfoldige blikk på recovery som begrep og praksiser
- Fremme kunnskaper om hvordan utvikle recoveryorienterte psykisk helse- og rustjenester
- Fremme praksisnær og handlingsorientert forskning om recovery og deltakelse
Om forskning innen recovery og deltakelse
Recovery som begrep, kunnskaps- og forskningsfelt og praksiser har gradvis utviklet seg innen psykisk helse- og rusfeltet i Norge de siste tjue årene. Internasjonalt har recovery en betydelig lengre historie som startet med fokus på menneskerettigheter generelt og rettigheter til meningsfulle psykiske helsetjenester spesielt.
Hva betyr recovery?
Det grunnleggende i recovery er personens egenopplevelse av sine vansker og livsutfordringer samt erfaringer med helse- og velferdstjenester. Disse erfaringene må anerkjennes og legges til grunn for forståelser, kunnskapsdannelse, samarbeid og ulike praksiser i tjenestetilbudene. Det innebærer en menneskeliggjøring av uttrykk og væremåter – til forskjell fra sykeliggjøring. Mennesket og menneskelige erfaringer må bli forstått i den sosiale, kulturelle, biologiske og materielle kontekst de finner sitt uttrykk. Personers erfaringer med recovery - det å komme seg - som prosess i samspill med ulike sosiale nettverk og hjelpere er viktig kilde til kunnskapsdanning.
Recovery og egenerfaring
Personer som har egenerfaring med psykisk helse- og rusproblemer – og deres pårørende - har i en årrekke vist at de «kommer seg» – med eller uten støtte og behandling. Forskning og forløpsstudier over mer enn 60 år har dokumentert at majoriteten av personer med psykisk helse og rusvansker opplever bedring i sin livssituasjon. Kunnskap om recovery må ses i sammenheng med de senere års utvikling av lokalbaserte tjenester og nedbygging av institusjonene. Recovery må forstås i lys av sterkere fokus på menneskerettigheter innen psykisk helse og rus, brukermedvirkning, og reflekteres i forhold til andre sentrale begrep og forskningsområder som empowerment, resilience, salutogenese, helsebegrep, familie- og nettverksarbeid og samarbeidende praksiser.
Samarbeid om recovery - hjelp og støtte er viktig
Innretning mot den andre er en forutsetning i samarbeid om recovery. Hjelp og støtte må forankres i hverdagssituasjoner der livet leves. Tiltak og faglige nettverk må ha fokus på personens rett til deltagelse i samfunnet, til å være innbygger på lik linje med andre. Dette innebærer oppmerksomhet mot levekår, sosiale og materielle forhold, tilgang til somatiske helsetjenester, menneskerettigheter og stigma. System – og rammevilkår for hjelp og støtte må forankres i overnevnte. Slik handler recovery først og fremst om personens egen prosess og innsatser og om omgivelser som støtter den enkelte i arbeidet med å komme seg videre og finne fram til måter å leve med – eller uten- ulike utfordringer. Recoveryprosesser foregår i hverdagslivet og i lokalmiljøet, og er dermed en sosial prosess vel så mye som en personlig og individuell.
Recovery innen helse og velferd
Recoveryorientering innen helse- og velferdstjenestene innebærer en radikal omorganisering. Det innebærer en utvidelse av kunnskapsgrunnlaget, andre fagpersonroller og personalsammensetninger, samt å forstå, synliggjøre og arbeide med forhold som representerer barrierer for personens livsprosesser. Det kan være feilmedisinering, stigma, krenkende språk og forhold i tjenestene, fattigdom, utestenging fra lokalmiljø og arbeidsliv og brudd på menneskerettigheter. Grunnleggende for recoveryorientering er et samarbeid mellom personen, fagpersoner, pårørende og sosialt nettverk fra dag 1. I en felles kontekst starter man med å utvikle en felles forståelse av hvordan begrepet recovery skal forstås lokalt, hvilke kunnskapsformer som skal legges til grunn, hvordan recovery skal utvikles om og med og hvordan kunnskapen skal tas i bruk i praksis- og lokalmiljøutviklingen. Recoveryorienterte tjenester er noe annet og noe mer enn retoriske formuleringer i policydokumenter. De som bruker tjenestene skal oppleve endringer i maktforhold og i tjenestenes innhold og samarbeidsformer. Fokuset og de daglige praksisformene skal avspeile åpenhet og tilgjengelighet, håp og optimisme, personlig kontroll og ansvar, å bli tatt på alvor, nye roller og fokus på tilknytning til lokalmiljøet.
Hva innebærer deltakelse?
Deltakelse handler om selvbestemmelse og valgmulighet. Personer som erfarer psykiske helse- og rusvansker må ha valgmuligheter i hverdagen og få tilstrekkelig informasjon og støtte til å ta valg når det er nødvendig. FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og forklarer hvordan menneskerettighetene skal forstås og gjennomføres for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer blant annet en plikt for stat og alle offentlige myndigheter til å bekjempe diskriminering og jobbe for et mer tilgjengelig, åpent og transparent samfunn.
Det er en rekke barrierer mot likeverdig samfunnsdeltakelse for personer med psykisk helse- og rusutfordringer. I det norske velferdssamfunnet er det mange som erfarer dårligere helse og levekår enn den øvrige befolkning. De opplever utilgjengelighet til somatiske helsetjenenester og at fysiske helseproblemer ikke tas på alvor. De kan oppleve at bruk av psykofarmaka er et hinder for livsutfoldelse, deltakelse og mestring og at det er vanskelig å snakke med leger om medisinendringer. Andre forteller om fattigdom, ensomhet og marginalisering. Vi vet også at personer med langvarige psykiske helse- og rusproblemer har kortere levetid enn befolkningen forøvrig.
Personer med psykiske helse- og rusvansker må anerkjennes som en medborger med fulle menneskerettigheter og plikter, som medmenneske med ressurser, kompetanse, ønsker og drømmer for sitt liv. Dette er basis for samhandling med den enkelte, pårørende og sosiale nettverk i arbeidet med å mestre psykiske problemer og skape forutsetninger for å kunne leve et meningsfullt liv i lokalmiljøet. De som bruker ulike psykiske helse- og rustjenester skal ha reel innflytelse, delta på likefot med alle andre som inngår enten som fagpersoner, byråkrater eller forskere. Alle som benytter tjenestene skal høres og lyttes til – ikke møtes med en mur av velvilje eller ties i hjel.
Recoveryforskning i SFPR
I SFPR er recoveryforskningen utviklet gjennom de siste 15 årene i samarbeid mellom personer med brukererfaring, pårørendeerfaring, fagpersonerfaring og forskere. Recoveryforskningen har ulike foki, både utforskning av:
- subjektive menneskelige erfaringer om og med recovery
- recoveryorienterte tjenester og hva det kan innebære
- fagpersoners recovery
- ulike former for veiledning, erfaringsdeling og recoverydannelse
- recoverystøttende omgivelser som recoveryverksteder, ulike aktivitetstilbud, recovery på banen (gatelagsfotball)
- recovery og arbeid
Kontakt oss
Ønsker du mer informasjon om recovery eller forskningssenteret? Ta kontakt med oss. Vi møter alle våre henvendelser ansikt til ansikt.