Kunsten å stille gode spørsmål

Du sitter i undervisningen og hører på en diskusjon. Kanskje er du ikke helt enig. Du ser saken fra en annen vinkel, har en erfaring som nyanserer bildet, eller lurer på om det som nettopp ble sagt egentlig stemmer. Du vurderer å rekke opp hånden, men lar det være. 

Kanskje tenker du at noen andre sikkert kommer til å si det, eller at spørsmålet ditt ikke er godt nok. Kanskje du føler at du trenger å tenke litt mer før du våger deg utpå, eller at det bare er enklere å være stille. Dette ville typisk være et tilfelle der alle i rommet går glipp av noe viktig: ditt bidrag. La meg forklare med en opplevelse som utgjorde hele forskjellen for meg:

Smittsom deltakelse

Da jeg begynte på ungdomsskolen, var jeg sammen med mange nye elever. Jeg var aldri sjenert eller redd for å ta ordet, men i begynnelsen var jeg nok litt mer forsiktig fordi jeg sonderte terrenget. Min eldre bror hadde fortalt meg om mattelæreren jeg skulle ha. Hun var en som brydde seg, men også særdeles tydelig. Litt mer enn man kanskje kunne sette pris på. Jeg husker godt da jeg så henne i aksjon for første gang: Jeg oppfattet henne som snill, men svært streng. Det første budskapet til klassen var: “Om du ikke stiller spørsmål, får du hull i viktig forståelse, og etter hvert vil du ramle av.” Det var skummelt! Hun var så alvorlig at jeg tenkte: “Her bør jeg følge godt med og si minst mulig.” 

Ja, du tenker kanskje som meg: Hun oppnådde mest sannsynlig det motsatte av det hun hadde til hensikt å formidle. De første ukene var matte plutselig litt vanskeligere enn før. Jeg satt ofte med spørsmål jeg ikke våget å stille. 

Så skjedde det noe vondt og vanskelig, men jeg tror det reddet min akademiske reise og utvikling for alltid: Læreren tok permisjon, og vi fikk en ny mattelærer. I tillegg ble vi delt inn i mindre grupper på tvers av klassene. Jeg likte dette dårlig. Jeg hadde nettopp funnet komfortsonen min og søkte etter trygghet. Å forholde meg til nye mennesker føltes ekstra strevsomt. 

Den nye mattelæreren var mer kamerat enn lærer. Han gjorde feil på tavla og vi lo litt av det. Blant de nye elevene i klassen var det spesielt to gutter som stilte spørsmålstegn ved det meste, og noen ganger uttrykte de uenighet i hvordan læreren løste regnestykket. Jeg hadde aldri opplevd en slik diskusjon før, og læreren stimulerte samtalen i stedet for å late som om han var allvitende. Det tok ikke mange ukene før jeg selv deltok. Det var smittsomt og det var gøy. Jeg tok stolthet i å ikke forstå noe, og deretter få det forklart av de andre i rommet, ofte av en medelev. Det beste av alt var at denne måten å lære på spredte seg til andre fag og fortsatte de påfølgende årene. 

Da jeg begynte på universitetet, gikk det nesten galt igjen. Jeg kjente bare noen ytterst få, og jeg endte opp i biblioteket med en helt annen type bøker enn jeg var vant til. De første ukene sovnet jeg ofte med hodet i boka. Jeg lærte fort at den tradisjonelle måten å lære på var mer krevende enn jeg hadde forventet. Heldigvis ble jeg igjen reddet av at kursansvarlig organiserte oss i kollokviegrupper. Igjen må jeg innrømme at jeg gremmet meg over øvelsen. Må jeg virkelig være sosial? I dag er det nesten litt rart å se tilbake, men jeg innrømmer at det hadde en pris. I gruppen ble jeg konfrontert med at jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg ble utfordret på meningene og oppfatningene mine. De avslørte at jeg ikke skjønte metodene, men forklarte samtidig hvordan det skulle gjøres. Litt etter litt byttet jeg helt tilnærmingen min til stoffet. Jeg valgte å dele, gjøre oppgaver (selv om det tok tid og krefter), stille spørsmål og være uenig. Det var særlig det å være uenig som etter hvert ble ekstra givende. Selv formler og regnestykker kunne løses på forskjellige måter. Tenk at tall kunne skape diskusjon på den måten. Jeg trodde fasit var fasit, men den gang ei. Her oppdaget jeg en helt ny verden. 

Du er med på å skape undervisningen 

På et universitet skapes mye læring i møtet mellom mennesker. Vi lærer når noen stiller et spørsmål som får oss til å stoppe opp og tenke. Når et argument blir utfordret. Når en medstudent deler et perspektiv vi ikke hadde tenkt på. Og noen ganger når noen våger å si: «Jeg ser dette annerledes.» Du trenger ikke ha det perfekte spørsmålet eller det ferdige svaret. Det viktigste kan være at du bidrar. Nettopp din stemme kan gjøre undervisningen bedre, også for andre. 

Til oss som underviser: God undervisning utvikles i samspillet mellom dem som deltar. Foreleseren bringer med seg fagkunnskap, forskning, erfaring og spørsmål. Studentene bringer med seg egne kunnskaper, erfaringer, perspektiver og måter å forstå verden på. Når dette møtes, kan noe nytt oppstå, kanskje spesielt når vi deler erfaringer. I salgsfaget sier man at “den som snakker minst, påvirker mest” (Rackham, N. 2020. SPIN®-selling. Taylor & Francis). Kanskje har noe av det samme prinsippet også betydning i undervisningen? Det er tross alt “ut-danning” vi bedriver, er det ikke? 

Et spørsmål fra nettopp deg kan få foreleseren til å forklare noe på en annen måte. En opplevelse eller historie kan gjøre teorien mer konkret. En innvending kan synliggjøre en side ved saken som hittil har fått liten oppmerksomhet. Et godt argument kan få andre i rommet til å undersøke egne antakelser. Dette er en svært viktig del av å studere ved et universitet. 

På sett og vis er vi alle studenter, og når vi studenter deltar, får også foreleseren mer informasjon om hva som skjer i rommet. Hva er vanskelig å forstå? Hva skaper interesse? Hvor finnes det uenighet? Hvilke perspektiver mangler? Slik kan alles bidrag være med på å forme hvordan en faglig samtale utvikler seg. 

Å delta handler derfor om mer enn din egen læring. Hver gang du stiller et godt spørsmål, deler en relevant erfaring, utfordrer et argument eller bygger videre på en annens tanke, tilfører du noe. Du bidrar til å gjøre undervisningen bedre. Noen har til og med påstått at “det er det du selv sa, som du husker best.” 

Bli med å gjøre undervisningen bedre 

Neste gang du sitter i undervisningen og får en tanke, et spørsmål eller ser saken litt annerledes, prøv å sette ord på det. 

Still spørsmålet. Del en erfaring eller opplevelse. Begrunn meningen din. Bygg videre på et godt poeng fra en medstudent. Spør noen du er uenig med om hvorfor de tenker som de gjør. Lytt til svaret. 

Du er en del av dette fellesskapet, og du vil lære mer dersom du deltar. Den positive bieffekten er at det også vil hjelpe de andre i rommet.