kl.
10.00
-
15.00
Drammen, Auditorium A5508 og Zoom
Mona-Lisa Angell skal forsvare avhandlingen sin for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Hun har fulgt doktorgradsprogrammet i Humaniora, kultur- og utdanningsvitenskap ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap.
Alle interesserte er velkomne til å følge prøveforelsningen og disputasen.
Sammendrag
Denne studien utforsker foreldres komplekse kroppslige og affektive omsorgsarbeid tilknyttet sine barn i/gjennom barnehagen.
Vevet inn i dette, er spørsmålet om hvilke relasjoner omsorgsarbeidet har og kan ha til barnehagepedagogikk. Ett av stedene fenomenene foreldreomsorg og barnehagepedagogikk møtes, er foreldresamtaler.
Studien startet med videoobservasjon av sånne samtaler. Å gjøre observasjonene vekket nysgjerrighet på hvorfor omsorgsarbeidet foreldre gjør tilknyttet sine barnehagebarn er så fraværende i barnehagepedagogisk fag- og forskningslitteratur når omsorgen var så allestedsnærværende og berørende i denne studiens videomateriale.
På bakgrunn av tre delstudier argumenterer jeg i denne avhandlinga for at foreldres omsorgsarbeid tilknyttet deres barn i barnehagen, er vesentlig. Omsorgsarbeidet kan være et sårbart og livsnødvendig vedlikeholdsarbeid med affektive og etiske implikasjoner for barnehagepedagogikk som kunnskapsfelt. Likefullt er det lang tradisjon for å stillegjøre og underordne foreldreomsorg i relasjon til barnehagepedagogikk.
Delstudie I diskuterer hvordan stillegjøringene og underordningene i barnehagepedagogisk forskning, foregår metodologisk gjennom språksentrerte metoder. Delstudien er også et metodologisk eksperiment med tegnende observasjon (Seeing/Drawing) som sanselige, visuelle og affektive tilnærminger til videodata. Tegnende observasjon lar andre fragmenter av datamaterialet komme i forgrunnen enn språksentrerte metoder gjør.
Delstudie II utforsker hvordan stillegjøringene og underordningene i barnehagepedagogikken foregår ved at foreldresamtaler virker som det Sara Ahmed kaller affektive rom. Slike affektive rom avkrever ekstra stemningsarbeid av foreldre når deres omsorgsarbeid stillegjøres og underordnes og dermed gjøres til pedagogikkens affektive fremmede. Stillegjøringene og underordningene foregår også ved at materialer som anvendes og produseres i forbindelse med foreldresamtaler, trekker samtalene i retning av å bli manusdrevne vurderings- og bekymringsapparater.
Delstudie III henter inspirasjon fra Karen Barads apparatbegrep for å vise hvordan foreldresamtaler ikke bare er møter mellom foreldre og fagfolk, men også møter med blant annet politiske og faglige materialer som gjør noe i samtalene. Delstudien problematiserer at de faglig-politiske materialene i foreldresamtale-apparatet vender barnehagepedagogikkens kritiskanalytiske blikk mot enkeltbarna og deres familier. På forunderlig vis er altså foreldreomsorg både oversett og i stadig fare for å havne under lupen. Med utgangspunkt i feministiske forskningstradisjoners, blant annet representert ved Rosi Braidotti, krav om at kunnskapsopparbeidende prosesser skal etterstrebe å gi kraft til de som lever langs ulike urettferdighetsakser, tar jeg avslutningsvis til orde for en gjentenkning når det gjelder barnehagepedagogikkens bivirkninger, grenser og stadig mer omfangsrike samfunnsoppdrag.