Skal voksne delta i leken? Studenter testet teorier i praksis

Ett av læringsutbyttene i barnehagelærerutdanningen, er at de skal utvikle ferdigheter i å delta i lek sammen med barn. Men hvordan gjør man det?
Barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Drammen, ga studentene opplæring i den lekpedagogiske arbeidsformen «lekverden.

Det ble rørende, givende og spennende for både store og små. Resultatet kan du lese og i video og bilder her.

Formålet var å gi studentene noen verktøy som skulle gjøre det lettere for dem å slippe seg løs i leken og gjøre seg «lekbare».

LES OGSÅ: Skapende barnehagelærerstudenter på scenen

Forstyrre eller bidra?

Det er ulike meninger om hvorvidt ansatte skal delta i barnehagelek. Mange steder er det en innforstått praksis at lek skal være fri for voksnes innblanding. Dette er også et dominerende syn i norsk lekforskning. 

«Frykten for å kuppe barns lek» ser ut til å påvirke barnehageansattes holdninger til seg selv som lekepartnere, og mange er redde for å «kaste seg inn i leken».
Men det er ikke bare redselen for å forstyrre barns naturlige evne til å leke som er årsaken til at ansatte ikke leker med barn. Mange er usikre på hvordan de skal delta i lek; de er redde for å miste kontrollen over situasjonen, og de ønsker ikke å gå ut av komfortsonen.

Da er det kanskje tryggest å observere barns lek fra sidelinja. Noen forskere, som litauiske Milda Bredikyte, oppfordrer allikevel ansatte til å prøve for å oppleve gleden over at barna ønsker å ha dem med i leken

LES OGSÅ: Bli barnehagelærer på Universitetet i Sørøst-Norge

Samskapte lekverdener

Utstyrt med verktøy inspirert av barnehageforskerne Gunilla Lindquist og Marilyn Fleer ble de sendt ut i praksis for å skape lekverdener med barna. Lekverdenen bygger på fortellinger fra barnelitteraturen. Lekverdenen skapes i samspill mellom barn og ansatte.

Nøkkelen til vellykkede lekverdener ligger i å skape noe i fellesskap inkluderer alle.  

Studentene oppdaget ikke bare at de ble mer «lekbare» som voksne, de så også hvordan deres deltakelse førte til inkluderende lek og nye vennskap i barnegruppa – også etter at de hadde forlatt lekverden.

Her er noen historier fra hva fire studenter erfarte da de skapte sine egne lekverdener i praksis, utstyrt med hvert sitt litterære verk.

Caroline Alvestad og Daniel Beletse Desta, barnehagelærerstudenter ved USN

Hva: “Kafé Haletippen» av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig (2010).
Sammen med: 12 fire-fem-åringer.

Vi erfarte hvordan en god bok, kombinert med tid, rom og lek, kan bli inngangen til en rik og meningsfull læringsprosess for både barn og ansatte. Dette er erfaringer vi tar med oss videre, og som har gitt oss tro på leken som drivkraft for utvikling, undring og glede.

Boka skulle vise seg å gi både oss og barna en fargerik og fantasifull inngang til lek, samarbeid og fellesskap.  

«Kafe Haletippen» handler om reven og grisungen og deres forsøk på å samle fjær. Ved å åpne en kafé hvor fugler må betale med halefjær, prøver de å utvide den stusselige samlingen sin. Vi valgte boka fordi den er full av humor, har et rikt og spennende persongalleri, tydelig fortellingsstruktur og interessante illustrasjoner – alt vi håpet ville trigge barnas fantasi.

I startfasen visste vi ikke hvilken vei prosjektet ville ta, men vi holdt mulighetene åpne slik at barna kunne være med på å forme innholdet basert på sine innspill og impulser underveis.

Spor og undring  

Den første dagen startet vi med å legge ut spor i skogen: fjær som barna «tilfeldigvis» oppdaget da vi var på tur. De ble straks nysgjerrige: Hvem hadde mistet dem? Hvor kom de fra? En av guttene hadde hørt om en rømt papegøye fra en dyrebutikk og lurte på om det kunne være den. Det at barna fikk undre seg og knytte egne erfaringer til det de opplevde, la grunnlaget for videre engasjement.  

Samme dag dukket et skilt med teksten «Kafe Haletippen» opp i skogen ved eiketreet. Inne i «kafeen» fant vi en koffert med enkle rekvisitter, og gjennom dem fikk barna møte reven og grisungen. Kofferten ble et fast element i prosjektet og fungerte som inngangsport til lekverdenen. Vi presenterte menyen – blant annet solstekt mygg – og barna ble med på å lage maten. Betalingen? Selvsagt halefjær.  

Den tredje dagen hang kofferten i eika igjen – og der lå boka. Vi satte oss ned og leste, og det tok ikke mange sidene før barna begynte å knytte sammen det vi hadde opplevd i løpet av uka med det de nå hørte. De la merke til detaljer, sammenlignet fugler og tok aktivt del i fortellingen. Dette ble starten på et to uker langt oppdrag.

Fugleoppdrag og problemløsing  

Barna fikk i oppdrag å hjelpe reven og grisungen med å samle fjær fra fuglene i boka, og disse fjærene satte vi inn i et album. Hver dag møtte vi en ny fugl ved eika og gjennomførte et oppdrag. Disse oppdragene ble til små utfordringer der barna måtte tenke kreativt, samarbeide og finne løsninger sammen.  

Prosjektet ble avsluttet med en høytidelig fjærseremoni ved eika. Barna fikk hver sin spesielle fjær som takk for innsatsen. Vi serverte mark på eikeblad og åpnet kafeen en siste gang. Det ble en leken og stemningsfull avslutning som samlet trådene i det vi hadde skapt sammen.  

Gjennom hele prosjektet ble fjærene en rød tråd som samtaletema, i rollelek og som samlingsobjekt. Flere av barna fant egne fjær utenom opplegget og ville gjerne legge dem til i albumet. Vi opplevde at barna tok eierskap og videreførte lekverdenen på egen hånd, selv etter at vi hadde dratt.

En hagerupsk verden  

Kristin Solbakken Lien, barnehagelærer og masterstudent i utdanningsledelse ved USN 

Utgangspunkt: Diktet «Så Rart!» av Inger Hagerup (1950).
Sammen med: Fem ett-åringer. 

Med «Så Rart!» utfordret vi ikke bare hva som kan leses for de yngste barna, men vi fikk også utforsket skumle og mørke kontraster på en småbarnsavdeling – til fryd for de aller yngste. I denne lekverdenen har nøkkelen vært improvisasjon, kreativitet, nysgjerrighet og en god dose galskap. Det har vært en stor mengde materialer i bruk, men det var enkelt å innhente. Det skal ikke så mye til annet enn øyeblikk, fantasi og ei bok som har stått i hylla fra den gang man selv var et småkryp.

Valget av lyrikk som utgangspunkt for leken var inspirert av ettåringenes poetiske væremåte. Underveis i prosjektet viste det seg at diktets åpne form egnet seg godt til å skape et rom for undring og lek for de yngste. Jeg forsøkte å skape en bevegelig overgang fra diktet til lekverdenen ved å ikke sette noen tradisjonelle rammer for leseopplevelsen. I stedet for en høytlesningsstund med krav om at barna skulle være tilhørere, fulgte formidlingen av diktet barnas signaler, og rommet var i barnas eie hele tiden. 

Barnas mulighet til å bevege seg fritt i det fysiske miljøet under formidlingen var min invitasjon til å la dem reagere på og kommentere det de hørte underveis. Slik ble det også lettere å ivareta deres uttrykk da de senere dukket opp igjen i lekverdenen.

Fra formidling til lekverden gikk veien videre gjennom to små portaler (magiske innganger til lekverdenen), i hvert fall i mitt voksne hode.   Men de små hadde ikke tenkt seg videre. Vår lekverden forble i portalene til de ble lukket. Den retningen ble drevet frem av barna, og jeg og de ansatte på avdelingen måtte følge etter. For i dette prosjektet var det tiden og barnas bevegelser som skulle gjelde. Det er ikke en voksenverden. Det er en hagerupsk verden – utelukkende på barnas premisser.

I portalene bodde diktets edderkopp og flaggermus. Først var portalene og småkrypa svært små, slik at barna kunne holde dem i hendene. Edderkoppen levde i et virvar av spindelvev. Flaggermusen hang opp ned på pinnen sin og ble omsorgsfullt vekket av små barnehender. Portalene kunne åpnes på hver sin måte og var laget av pappesker og garnrester. For hver dag barna kom til avdelingen, vokste portalene i omfang og åpningene ble flere. De små portalene forsvant ikke, men levde side om side med de store. 

Enkelte av portalene ble etter hvert så store at både barn og voksne kunne krype ut og inn av dem. Det ble mer og mer spindelvev å boltre seg i. Så langt strakk det seg at barna kunne løpe frem og tilbake gjennom garderoben med hver sine spindelvevkveiler uten at det tok slutt. At garderoben var stedet for lekverdenen, var også av vesentlig betydning. Det var her vi bygde og utvidet verdenen. Slik kunne barna også dele den med foreldre og søsken, og det var både det første og det siste de møtte da de kom og gikk fra barnehagen.

Som en avslutning på prosjektet lukket vi portalene sammen. Portalene krympet til sin opprinnelige størrelse. Det eneste som unndro seg formelen for en avslutning på prosjektet, var fantasien. «Åånåtåtten» hadde nemlig over natten vokst til dimensjoner vi ikke ventet oss, og veltet ut av spindelvevet som en figur med en meter lange ben ikledd barnas gummistøvler. 

Jakt på nye sanger

Christine Lindseth Christensen, pedagogisk leder i Espira Tømmerås

Hva: «Sofia finner en sang», Marit Larsen og Jenny Løvlie (2023)
Sammen med: Tre- til seksåringer på én avdeling.

Muligheten jeg fikk til å skape en lekverden i barnehagelærerutdanningen, står igjen som en av de mest betydningsfulle opplevelsene jeg fikk erfare i praksis.
Det som kanskje var mest betydningsfullt for meg, var hvordan en litterær lekverden gav plass til alle i leken. Barna fikk nye lekevenner, og de som slet med lekekoder, lekeinvitasjoner eller følelsesregulering, ga seg hen til denne lekverdenen og var med – med hele seg. Det var en sterk opplevelse. 

Boka handler om jenta Sofia som oppdager en sang i byen hun bor i, illustrert i  boka som en gul, svevende «sky». Sangen blir borte for henne, og gjennom oppslagene i boka følger vi Sofias jakt på sangen, som hun i bokas slutt finner tilbake til i et konserthus fylt til randen av musikk. Hun finner sin egen sang, den som setter seg i kroppen og gir henne godfølelsen.

Den første uka ble barna gradvis introdusert for bokas innhold gjennom spor og hint. Dette skapte nysgjerrighet og undring. Etter noen dager ble boka lest i sin helhet, hvor spor, hint og historien om Sofia ble knyttet sammen, og det hele fikk en sammenheng.  

For at lekverdenen skulle få muligheten til å utvikle seg til noe mer, var det viktig å ha et våkent blikk og studere hva slags elementer og erfaringer barna ble opptatt av og eventuelt ville ta med seg videre. Ville noen av inntrykkene barna hadde fått servert og blitt kjent med uka før, komme til syne gjennom deres uttrykk i leken? Som student var dette en lærerik del av prosessen, for veien videre lå ikke i forhåndsbestemte aktiviteter eller ferdige opplegg. Jeg måtte hente inspirasjon  fra det som kom til syne i leken, av barn som selv hadde latt seg inspirere.  
Det tok ikke lang tid før vi kunne se spor av historien til Sofia i leken. Barna demonterte ivrig installasjonen med elementer fra boka på eget initiativ, og disse ble viktige artefakter for dem i leken. Det gule stoffet ble omformet til superheltkapper, og snart hadde avdelingen fått en gjeng med superhelter som løste små og store oppdrag i barnehagen. Barna var, uten å være klar over det, i ferd med å danne grunnlaget for oppdragene de snart skulle få løse.  

Felles oppdrag og jubelbrøl  

Nå var tida moden for å presentere barna for oppdrag og problemer som skulle løses. Det var bokas hovedkarakter, Sofia, som stod bak disse. Hun kommuniserte med oss via brev og telefoner, som dukket opp med jevne mellomrom og ga oss oppdrag. Disse fungerte som portaler inn til lekverdenen.

I det første brevet ble barna invitert inn i barnehagens eget «konserthus», hvor de sammen med dirigenten (meg) skulle få oppleve og skape sin egen konsert. Det ble et musikalsk, rytmisk og lekent fellesskap med store og små, som sammen erfarte, skapte og lot seg rive med i musikken. Kanskje fant noen også sin egen sang, slik som Sofia? 

I det andre oppdraget fikk barna en telefon fra en fortvilt Sofia som hadde mistet sangen sin, slik som i boka, og hun henvendte seg til barnehagens superhelter med en bønn om de kunne hjelpe henne med å finne den. 

Avslutningsvis mottok barna et siste brev med oppdrag om å finne sin egen sang. Denne gangen fikk barna besøke den lokale kirken. Idet døren gikk opp, hørtes mektig musikk fra kirkens orgel, og barna ble stumme av beundring. I kirkerommet møtte de igjen alle elementene de hadde blitt kjent med fra historien om Sofia. Det hele ble avrundet med en sangstund sammen med kantoren ved tangentene, hvor barnas egne sanger ble sunget, og sammen lukket vi portalen til lekverdenen en siste gang.

En versjon av denne teksten var først publisert i tidsskriftet Barnehagefolk 3/2025. Bearbeidet tekst av Guro Danielsen, USN